Både Tarantinos beste og verste

«Django Unchained» byr på det beste arbeidet til Tarantino, DiCaprio og Waltz så langt i deres respektive karrierer, men filmen blir dessverre skadet av arbeidet til andre navn i rulleteksten.

«Django Unchained» er en slags sjangerhyllest av ypperste slag, og uttrykker ved flere anledninger at dette er Tarantinos endelige stopp. Han har gjort det stort tidligere i karrieren med filmer som «Reservoir Dogs», «Pulp Fiction» og «Inglourious Basterds». Alle disse, og resten av mannens filmografi har nesten ledet mot denne episke cineast pornoen i sin audiovisuelle fremtoning.

jamie-foxx-as-django-in-django-unchained

Den er spenstig, nådeløs og nesten skremmende underholdene på alle punkter, men faller til tider i fra hverandre på grunn av deltakelse i Oscar-kappløpet, som mest sannsynlig er en av grunnene til den kjedelige klippejobben. Nå har Tarantino mistet sin kjente og kjære klipper Sally Menke, som dessverre gikk bort i 2010, så det spiller nok også en rolle. Store deler av Tarantinos hurtige og ukonvensjonelle klippestil er fullstendig borte, og heller byttet ut med stygge overganger, unøyaktig presisjon og lite oversikt over lengde i klipp.

Ta for eksempels «Inglourious Basterds» scenen i den tyske kjelleren, hvor «heltene» sakte men sikkert holder på å bli avslørt. Dette var for meg filmens beste scene fordi den klarte å være fryktelig intens og spennende med simpel og velskreven dialog. «Django Unchained» har en lignende scene, og igjen er det filmens beste for min del, men den mangler så mye sett opp i mot «Inglourious Basterds» og blir ikke halvparten så intens og spennende. Det ligger uten tvil i klippingen. Her er det rotete, og kunne tjent stort på å ikke klippe bort en gang som jeg ikke skal avsløre her, men som sikkert alle so har sett filmen også reagerte på.

Leonardo DiCaprio som den skremmende Calvin Candie i Django Unchained

Django-Unchained-29Leonardo DiCaprio gjør da sin beste rolle gjennom tidene og det er fantastisk å se han i en skurkerolle. Han er perfekt for det, og for meg er det et mysterium at hans nærmeste skurkerolle er den karismatiske forfalskeren i «Catch Me If You Can». Han er sleip, og på mange måter såpass galant i sitt utseende at det blir ekkelt på samme måte som Christian Bale i «American Psycho». Joda, det kan sies at manuset ikke lar han spille like mye på logikk og tause trusler som Hans Landa i «Inglourious Basterds» men i mine øyne passer det karakteren bedre. Han er ustabil til en vis grad, men uttrykker fortsatt en form for ubalansert fornuft som gjorde at «shake my hand»-scenen var ekstremt spennende.

Christoph Waltz er nok engang fantastisk, men for de som kun har sett han i «Inglourious Basterds» er det forståelig å kanskje anklage han for plagiat av sin egen rolle. Men han har i sin karriere vist et helt enormt spekter av følelser å spille på, og her tar han en miks av alt. Han er fortsatt litt truende som i sin forrige Tarantino-rolle, men han tar også å viderefører sine emosjonelle spill som vi så i «Carnage». Dessverre synes jeg at tittelkarakteren falt litt gjennom på grunn av Jamie Foxx, men han var langt ifra dårlig. Han overspilte litt for mye til tider, men like etter holdt han masken godt i de roligere scenene.

Filmen ender altså opp med å bli både den (nesten) beste og verste Tarantino-filmen i mine øyne, og da teller jeg også med «Death Proof». Klippejobben var til tider så pinlig at jeg ble dradd ut av nytelsen jeg ellers kjente på, men det er nettopp derfor filmen også kan stå som den beste. Den er fryktelig underholdende og har en gjensynsverdi ulikt noen av hans tidligere verker, kanskje sett bort ifra «Reservoir Dogs». Det er en sjangerhyllest av ypperste kvalitet hvor hver eneste scene er akkompagnert av en nydelig og klassisk Western-sang eller en mer moderne hip-hop-sang som straks gir filmen et større særpreg enn den ville hatt ellers. Det er kult, rått og ikke minst skamløst morsomt.

Beste regissører (1895-nå) – Topp 5

Det er alltid morsomt å lage denne type topplister.  Det er simpelt, men fortsatt noe som kan by på interessant og spennende debatt. Tidligere denne uken postet jeg en toppliste hvor jeg tok for meg mine favoritt-filmer fra 2012, og kjente virkelig at jeg ville få ut enda en toppliste. Jeg gikk automatisk til to forskjellige muligheter; filmer jeg ser frem til i 2013, og favoritt regissører. I dag får dere sistnevnte, men dere må ikke vente for lenge på den andre.

Steve McQueen

05. Steve McQueen

Steve McQueen har med sine to spillefilmer kastet seg inn i mitt liv ulikt noen annen regissør. Han kom fra intent med «Hunger» i 2008, og introduserte meg ikke bare for Michael Fassbender, men også en mer moden fortellerteknikk. Dette gjenspeiles også i hans andre spillefilm, «Shame» hvor det noe morbide og kontroversielle plottet fungerte ypperlig.

McQueen tar sjanser på historier få andre tør, og som oftest blir substansløse klisjéer når det først skjer. Det står mye respekt i det, og McQueen er uten et sekunds tvil en av de beste nykommerne i regissør- og manusforfatter-yrket.

Fra høyre: Nicolas Winding Refn, drømmemannen (også kjent som Ryan Gosling)

Fra venstre: Nicolas Winding Refn, drømmemannen (også kjent som Ryan Gosling)

04. Nicolas Winding Refn

Det skal ikke legges skjul på at mitt forhold til Nicolas Winding Refn var nesten ikke eksisterende før 2011, når «Drive» kom på kino. Jeg hadde sett noe fra hans filmografi tidligere, men ble aldri helt oppslukt av det jeg så. Men med ”Drive”s enestående tone ga jeg han en ny sjanse, og det angrer jeg ikke på.

Refn har noen auteuriske grep som virkelig gir filmene hans et ekstra lag av stil, og som gjør de så mye kulere enn mange andre filmer. For det er nettopp det Refn gjør, han lager kul film. Det kan lett diskuteres at noen av de kanskje grenser mot å være substansløs i sin fortelling, men jeg blir aldri lei av å tre inn i et filmunivers han har skapt rett og slett fordi det er ulikt noe annet i dagens Hollywood.

Fincher

03. David Fincher

David Fincher var blant de første regissørene som virkelig beviste for meg at film kan være mer en tidsfordriv. De depressive og til tider melankolske filmene i hans filmografi tar meg med på noen møter som er mer enn simpel underholdning på en lørdagskveld. Finchers filmer blir i hodet mitt flere uker etter jeg har sett de for første gang, og han byr nok på den filmografien med flest filmer som jeg kan sitte meg ned å se når som helst.

Fra «Seven” til «The Social Network», og fra «Fight Club» til «The Girl with the Dragon Tattoo»  er det en ubeskrivelig gjensynsverdi som jeg ikke finner hos mange andre. Det er samfunnskritikk og underholdning smeltet sammen til en velsmakende luksusrett som jeg aldri blir mett av.

Anderson

02. Paul Thomas Anderson

I diskusjoner med venner og bekjente liker jeg å kalle Paul Thomas Anderson en av de beste i sitt felt. I situasjoner som dette, hvor jeg sitter skjult bak en PC-skjerm liker jeg å si at PTA er nåtidens beste regissør, rent objektivt.

Enten du liker filmer som «Boogie Nights», «Magnolia» eller «Punch Drunk Love» er det ikke til å legge skjul på hvor filmatisk mesterlig de alle er. Jeg unngikk også å nevne «There Will be Blood» fordi den står i en klasse for seg selv, såpass at jeg ser på den som en av de beste filmene gjennom tidene, i hvert fall de siste årene.

Det er lite som kan bli sagt om Paul Thomas Anderson som ikke allerede er sagt andre plasser, men han er en mester i sitt felt, og det håper jeg flere legger merke til i hans kommende film, «The Master»

Stanley Kubrick

01. Stanley Kubrick

Jeg sa David Fincher var én av de første regissørene som virkelig beviste for meg at film var mer enn tidsfordriv. Vel, Stanley Kubrick var den første. Det var «A Clockwork Orange» og «Dr. Strangelove: Or» som virkelig slo på den bryteren i hodet mitt, og når jeg senere fikk gravd dypt i regissørens filmer gikk det opp for meg at dette var noe jeg ville dedikere livet mitt til. Studieveien min er inspirert av Kubrick, fritidsdrivet mitt er inspirert av Kubrick og dessverre er også håret mitt inspirert av Kubrick.

Jeg blir kalt en ”fanboy” av folk når jeg snakker om regissører som Quentin Tarantino og Coen-brødrene, men om folk hadde latt meg snakke fritt om Kubrick ville jeg nok blitt kalt en løgner for å si at jeg er en ateist. Kubrick er ikke bare min favoritt, han har lagt igjen en utrolig mengde med inspirasjonskilder som resten av verden nyter godt av.

_____________________________________

Dette var da min liste. Nå kan du få lov å legge igjen din i kommentarfeltet under!

Auteurisk Spaghetti Western i Django Unchained-trailer

Django Unchained er den neste filmen fra auteur-regissør, Quentin Tarantino og har norsk kinopremiere 8. februar 2013. Denne uken har vi fått en internasjonal trailer som viser oss Tarantinos Spaghetti Western-visjon. 

Når det kommer til Quentin Tarantino er det én ting som er sikkert; Alt skal ses. Derfor ønsket jeg å unnvike denne mye omtalte Django Unchained-traileren for å slippe eventuelle spoilere, men til slutt tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg trykte på «play», og ikke uten engstelse slukte jeg hvert eneste sekund. Jeg så den igjen og begynte å analysere filmens mis-en-scène og fotoarbeid, og jeg kan allerede nå uttale at dette blir en herlig Spaghetti Western.

I Django Unchained vil Jamie Foxx tree inn i hevnerrollen hvor en tidligere slave vil redde sin kone – med hjelp fra en karasmatisk mentor (Christoph Walts) – fra tyrannen spilt av Leonardo DiCaprio. Walts gjorde en suberb jobb som den (litt) narsissistiske tyske obersten som også var litt paradoksal i sine allianser i Inglourious Basterds, og det blir spennende å se ham sammen med Tarantino igjen. Det ser også ut til at Leonardo DiCaprio spiller sin rolle med ekstravagant personlighet, som virkelig skaper en karakter.

Del gjerne dine egne meninger om Tarantino, Django Unchained osv.