Både Tarantinos beste og verste

«Django Unchained» byr på det beste arbeidet til Tarantino, DiCaprio og Waltz så langt i deres respektive karrierer, men filmen blir dessverre skadet av arbeidet til andre navn i rulleteksten.

«Django Unchained» er en slags sjangerhyllest av ypperste slag, og uttrykker ved flere anledninger at dette er Tarantinos endelige stopp. Han har gjort det stort tidligere i karrieren med filmer som «Reservoir Dogs», «Pulp Fiction» og «Inglourious Basterds». Alle disse, og resten av mannens filmografi har nesten ledet mot denne episke cineast pornoen i sin audiovisuelle fremtoning.

jamie-foxx-as-django-in-django-unchained

Den er spenstig, nådeløs og nesten skremmende underholdene på alle punkter, men faller til tider i fra hverandre på grunn av deltakelse i Oscar-kappløpet, som mest sannsynlig er en av grunnene til den kjedelige klippejobben. Nå har Tarantino mistet sin kjente og kjære klipper Sally Menke, som dessverre gikk bort i 2010, så det spiller nok også en rolle. Store deler av Tarantinos hurtige og ukonvensjonelle klippestil er fullstendig borte, og heller byttet ut med stygge overganger, unøyaktig presisjon og lite oversikt over lengde i klipp.

Ta for eksempels «Inglourious Basterds» scenen i den tyske kjelleren, hvor «heltene» sakte men sikkert holder på å bli avslørt. Dette var for meg filmens beste scene fordi den klarte å være fryktelig intens og spennende med simpel og velskreven dialog. «Django Unchained» har en lignende scene, og igjen er det filmens beste for min del, men den mangler så mye sett opp i mot «Inglourious Basterds» og blir ikke halvparten så intens og spennende. Det ligger uten tvil i klippingen. Her er det rotete, og kunne tjent stort på å ikke klippe bort en gang som jeg ikke skal avsløre her, men som sikkert alle so har sett filmen også reagerte på.

Leonardo DiCaprio som den skremmende Calvin Candie i Django Unchained

Django-Unchained-29Leonardo DiCaprio gjør da sin beste rolle gjennom tidene og det er fantastisk å se han i en skurkerolle. Han er perfekt for det, og for meg er det et mysterium at hans nærmeste skurkerolle er den karismatiske forfalskeren i «Catch Me If You Can». Han er sleip, og på mange måter såpass galant i sitt utseende at det blir ekkelt på samme måte som Christian Bale i «American Psycho». Joda, det kan sies at manuset ikke lar han spille like mye på logikk og tause trusler som Hans Landa i «Inglourious Basterds» men i mine øyne passer det karakteren bedre. Han er ustabil til en vis grad, men uttrykker fortsatt en form for ubalansert fornuft som gjorde at «shake my hand»-scenen var ekstremt spennende.

Christoph Waltz er nok engang fantastisk, men for de som kun har sett han i «Inglourious Basterds» er det forståelig å kanskje anklage han for plagiat av sin egen rolle. Men han har i sin karriere vist et helt enormt spekter av følelser å spille på, og her tar han en miks av alt. Han er fortsatt litt truende som i sin forrige Tarantino-rolle, men han tar også å viderefører sine emosjonelle spill som vi så i «Carnage». Dessverre synes jeg at tittelkarakteren falt litt gjennom på grunn av Jamie Foxx, men han var langt ifra dårlig. Han overspilte litt for mye til tider, men like etter holdt han masken godt i de roligere scenene.

Filmen ender altså opp med å bli både den (nesten) beste og verste Tarantino-filmen i mine øyne, og da teller jeg også med «Death Proof». Klippejobben var til tider så pinlig at jeg ble dradd ut av nytelsen jeg ellers kjente på, men det er nettopp derfor filmen også kan stå som den beste. Den er fryktelig underholdende og har en gjensynsverdi ulikt noen av hans tidligere verker, kanskje sett bort ifra «Reservoir Dogs». Det er en sjangerhyllest av ypperste kvalitet hvor hver eneste scene er akkompagnert av en nydelig og klassisk Western-sang eller en mer moderne hip-hop-sang som straks gir filmen et større særpreg enn den ville hatt ellers. Det er kult, rått og ikke minst skamløst morsomt.

BIFF 2011: Carnage

I Roman Polanskis siste film er det menneskets «siviliserte» livsstil som står i sentrum av et fabelaktig kammerspill med en rolleliste sendt fra filmindustriens Gud; Cristoph Waltz, Jodie Foster, Kate Winslet og John C. Reily. Slike kammerspill er ofte risikabelt å begi seg ut på, spesielt når manuset er basert på et prisvinnende teaterstykke. Er det en mann som virkelig er verdig en slik utfordring, er det Roman Polanski.

Det var på søndag formiddag jeg og en hel kinosal ble prydet av Polanskis mesterverk, og jeg vil igjen takke BIFF-publikumet for en god stemning både før, under og etter filmen. Som i Conan O’Brien Can’t Stop var det alltid en trillende og munter latter i salen som virkelig tilførte en følelse av ærefrykt og stolthet til filmens ytre sjarm.

Les videre