Både Tarantinos beste og verste

«Django Unchained» byr på det beste arbeidet til Tarantino, DiCaprio og Waltz så langt i deres respektive karrierer, men filmen blir dessverre skadet av arbeidet til andre navn i rulleteksten.

«Django Unchained» er en slags sjangerhyllest av ypperste slag, og uttrykker ved flere anledninger at dette er Tarantinos endelige stopp. Han har gjort det stort tidligere i karrieren med filmer som «Reservoir Dogs», «Pulp Fiction» og «Inglourious Basterds». Alle disse, og resten av mannens filmografi har nesten ledet mot denne episke cineast pornoen i sin audiovisuelle fremtoning.

jamie-foxx-as-django-in-django-unchained

Den er spenstig, nådeløs og nesten skremmende underholdene på alle punkter, men faller til tider i fra hverandre på grunn av deltakelse i Oscar-kappløpet, som mest sannsynlig er en av grunnene til den kjedelige klippejobben. Nå har Tarantino mistet sin kjente og kjære klipper Sally Menke, som dessverre gikk bort i 2010, så det spiller nok også en rolle. Store deler av Tarantinos hurtige og ukonvensjonelle klippestil er fullstendig borte, og heller byttet ut med stygge overganger, unøyaktig presisjon og lite oversikt over lengde i klipp.

Ta for eksempels «Inglourious Basterds» scenen i den tyske kjelleren, hvor «heltene» sakte men sikkert holder på å bli avslørt. Dette var for meg filmens beste scene fordi den klarte å være fryktelig intens og spennende med simpel og velskreven dialog. «Django Unchained» har en lignende scene, og igjen er det filmens beste for min del, men den mangler så mye sett opp i mot «Inglourious Basterds» og blir ikke halvparten så intens og spennende. Det ligger uten tvil i klippingen. Her er det rotete, og kunne tjent stort på å ikke klippe bort en gang som jeg ikke skal avsløre her, men som sikkert alle so har sett filmen også reagerte på.

Leonardo DiCaprio som den skremmende Calvin Candie i Django Unchained

Django-Unchained-29Leonardo DiCaprio gjør da sin beste rolle gjennom tidene og det er fantastisk å se han i en skurkerolle. Han er perfekt for det, og for meg er det et mysterium at hans nærmeste skurkerolle er den karismatiske forfalskeren i «Catch Me If You Can». Han er sleip, og på mange måter såpass galant i sitt utseende at det blir ekkelt på samme måte som Christian Bale i «American Psycho». Joda, det kan sies at manuset ikke lar han spille like mye på logikk og tause trusler som Hans Landa i «Inglourious Basterds» men i mine øyne passer det karakteren bedre. Han er ustabil til en vis grad, men uttrykker fortsatt en form for ubalansert fornuft som gjorde at «shake my hand»-scenen var ekstremt spennende.

Christoph Waltz er nok engang fantastisk, men for de som kun har sett han i «Inglourious Basterds» er det forståelig å kanskje anklage han for plagiat av sin egen rolle. Men han har i sin karriere vist et helt enormt spekter av følelser å spille på, og her tar han en miks av alt. Han er fortsatt litt truende som i sin forrige Tarantino-rolle, men han tar også å viderefører sine emosjonelle spill som vi så i «Carnage». Dessverre synes jeg at tittelkarakteren falt litt gjennom på grunn av Jamie Foxx, men han var langt ifra dårlig. Han overspilte litt for mye til tider, men like etter holdt han masken godt i de roligere scenene.

Filmen ender altså opp med å bli både den (nesten) beste og verste Tarantino-filmen i mine øyne, og da teller jeg også med «Death Proof». Klippejobben var til tider så pinlig at jeg ble dradd ut av nytelsen jeg ellers kjente på, men det er nettopp derfor filmen også kan stå som den beste. Den er fryktelig underholdende og har en gjensynsverdi ulikt noen av hans tidligere verker, kanskje sett bort ifra «Reservoir Dogs». Det er en sjangerhyllest av ypperste kvalitet hvor hver eneste scene er akkompagnert av en nydelig og klassisk Western-sang eller en mer moderne hip-hop-sang som straks gir filmen et større særpreg enn den ville hatt ellers. Det er kult, rått og ikke minst skamløst morsomt.

Kjedelige sjangerkonvensjoner i Snow White and the Huntsman

Snow White and The Huntsman er en post-moderne tolkning av det tyske folkeeventyret av brødrene Grimm. I dag står det som en av brødrenes mest utbredte og kjente, og har blitt gjenfortalt utallige ganger siden. Spesielt kjent er Walt Disneys tegnefilmversjon Snehvit og de syv dverger fra 1937.

Jeg personlig har aldri vært en stor fan av folkeeventyr og Snehvits sjarmerende fortelling har dessverre aldri interessert meg utenfor den nevnte tegnefilmen. Til tross for det ble jeg fanget av Snow White and The Huntsman når de første trailerene ble offentliggjort, og jeg gikk inn i kinosalen med blandede følelser.


Charlize Theron som den onde dronningen Ravenna

Les videre

Moonrise Kingdom er fortryllende

Jeg må tilstå at Moonrise Kingdom er mitt første ordentlige/fullstendige møte med Wes Andersons spurdlende filmografi. Selvsagt har jeg hørt om Rushmore, The Darjeeling Limited og resten av hans auteur-fylte filmer, men jeg har aldri tatt meg tid til å se dem. Etter Moonrise Kingdom, skal jeg det.

I Moonrise Kingdom får vi en usedvanlig kjærlighetsfortelling om to unge mennesker som rømmer fra hver sine destruktive omgivelser, for å leve ilag i øyas vilmark. Dette starter en kjedereaksjon, hvor leteaksjon blir startet av en barbarisk speidertropp, en depresiv politimann (Bruce Willis), speidertroppens leder (Edward Norton) og foreldrene til jenta i bilde.

Les videre

Kunstnerisk Sci-Fi-action i Prometheus

Les gjerne mitt tilbakeblikk på Alien-kvadrologien HER

Når Ridley Scott går tilbake til Sci-Fi-sjangeren, titalls år etter Alien og Blade Runner, er det ikke rart å ha unormalt høye forventinger – spesielt ikke når Prometheus tar plass i samme univers som Alien. Dette er en film mange har ventet på siden Alien var kinoaktuell i 1979, så den har automatisk enormt mange ønsker å innfri, spørsmål å svare på og ikke minst, mennesker å skremme.

Ridley Scott spilte en ganske stor rolle i Sci-Fi-sjangerens utvikling. Når Scotts Alien kom på kino var det ytterst få sjangerkonkurrenter for den, men her skapte han starten på en innflytelsesrik saga. Før han var det selvsagt ett par nevneverdige Sci-Fi-filmer, som Star Wars, og ikke minst 2001: A Space OdysseyPrometheus hyller minst to av dem ganske åpenbart.

Les videre

For lite satire fra Baron Cohen i The Dictator

Sacha Baron Cohen har provosert verden med sine støtende stereotypiske karakter siden slutten av 90-tallet. Han startet det hele med en TV-serie som – i mine øyne – bragte mye fin satire til TV-skjermen samtidig som den sjokkerte og fornærmet så å si alle gjennom dårlige one-liners og lite subtile svarte vitser.

Dette gjennskapte han i Borat, det kan diskuteres om den er mer satirisk enn foregående, men når han noen år senere kom ut med Bruno så det ut til at han hadde tapt seg. Mye av det samme går igjen i hans seneste film, The Dictator, men dessverre har han mistet grepet på satiriske virkemidler.

Diktatur er en perfekt satireblink

Jeg vil allerede nå konstatere at jeg elsker satire. Det er sjeldent noen annen form for humor klarer å overgå den samfunnskritiske som tør å gå i strupen på tabuemner som poltikk, terrorisme og mye mer. Et tema, som på arket ser ut som en skytterblink for satire er diktatur. Det er så mye en kan si om denne styreformen og fra Norges ståsted er det lett å finne dette humoristisk, om en klarer å koble ifra sitt politiske engasjement i noen timer.

Dessverre har Sacha Baron Cohen valgt å gå i en annen rettning med sin første spillefilm. Historien er forkastelig og de humoristiske innslagene er nettopp det, innslag. Nesten hver eneste scene kunne stått for seg selv og fungerer ikke som en kontinuerlig spillefilm og det hele blir fort platt og synlig fornærmerende. Det er så smertefult tydelig at HER skal vi le, og det hele føltes ganske påtvunget.

Jeg er en av dem som syntes at alt kan spøkes med. Så voldtektsvitsene er ikke uspiselig fordi de er mørke, men fordi det blir for åpenbart stygt uten noen form for kritikk eller mening. Slik humor fungerer best gjennom subtile fremstillinger, som vi ser litt av i Baron Cohens tidligere prosjekter.

Det betyr ikke at The Dictator er helt tom for kvalitetsaspekter. Noen av de dumme vitsene er lattermild og står i sann tradisjon til noe av det Cohen har gjort før, selv om dette ikke er den beste siden hans. Den er heller ikke helt tom for satire, og når det først kommer i korte utsagn er det hysterisk. Den siste talen om Amerikas politiske styreform er fantastisk (a la diktatur), men den kommer dessverre for sent til å gjøre noe stort for filmen.

Det er trist når den beste delen av filmen er et stilbilde som uttrykker sympati for Kim Jong Ils død. Dette ble mest sannsynlig lagt til sent i produksjonen, men fungerte godt i filmens ånd. Baron Cohens opptrenden på årets Oscar-seremoni var også festlig, hvor han (liksom) kastet Kim Jong Ils aske utover den røde løperen.

The Dictator er et stort fall for Sacha Baron Cohen, som komiker og skuespiller. Mange har sagt at han bør endre sin spillestil, og etter Martin Scorseses Hugo er jeg enig i det. Det ser ut til at kun ønsker å være stygg i kjeften i disse dager og ikke komme med noe samfunnskritikk i sin svarte humor. Kanskje jeg gikk inn i The Dictator med feile forventinger om hva filmen ønsket å være, men dette ble en liten skuffelse.

The Cabin in the Woods eier horrorklisjéene

Joss Whedon tar en sentral rolle på forsiden av bloggen denne uken og gjør seg fortjent til en plass i historiebøkene, spesielt med The Cabin in the Woods.

The Cabin in the Woods er et unikt stykke film, som vi så alt for sjeldent ser i dag. Ved første øyekast følger den alle klisjeene i boken, men jeg kan garantere deg at The Cabin in the Woods er alt annet enn forutsigbar og kjedelig. Denne er ekstremt vanskelig å anmelde, fordi den er så unik at det vil være en synd å avsløre for mye om plottet. Så jeg trygler hver og én av dere om å ikke tillate noen form for avsløringer av  filmen, bare gå å se den!

Det klisjéfylte skalkeskjul 

The Cabin in the Woods begynner som alle andre slash/horrorfilmer: En gruppe ungdommer reiser til en øde hytte i skogen for å feste, røyke og ha sex, men en nøye planlagt helg kan fort skylles ned i vasken når blodet spruter overalt. Kjedelig sier du? I går ville jeg sagt at du hadde helt rett, men allerede fra første scene (som forøvrig innehar to mesterlige skuespillere) er det tydelig at Joss Whedons manus vil styre denne filmen til nye og uventede høyder. Spesielt blant dem som kjenner skrekksjangeren godt.

Les videre

Joss Whedons popkornkunst i The Avengers

Helt siden The Incredible Hulk og Iron Man kom på kino i 2008 har de bygget opp mot denne eksplosive sammenkomsten, hvor noen av de største superheltene fra Marvel-universet former, The Avengers

En briljant ide innen actionsjangeren og når Serinity-regissør, Joss Whedon ble notert som manusforfatter og regissør ble jeg virkelig hypet på «årets store superhelt-film». En modig uttalelse når vi senere i år får rebooten The Amazing Spider-Man og det avsluttende kapitelet i Christopher Nolans Batman-trilogi, men The Avengers sitter listen høyt og den vil bli vanskelig å overgå for de to nevnte filmene.

LOKE ER TILBAKE

The Avengers plasserer som sagt noen av Marvels største superhelter på samme skjerm. Her ser vi blant annet Hulken, Iron Man, Captain America og Thor. Hver av dem har allerede blitt representert gjennom en (eller to) individuelle filmer ( The Incredible Hulk, Iron Man 1/2, Captain America og Thor). Ved sin side har de Black Widow og Hawkeye, samt flere hjelpere som ikke kategoriseres som superhelter, blant annet Nick Fury. Det er altså ett stjernespekket ensamble, både med karakterer og skuespillerne som presenterer dem.

Les videre