Kjedelige sjangerkonvensjoner i Snow White and the Huntsman

Snow White and The Huntsman er en post-moderne tolkning av det tyske folkeeventyret av brødrene Grimm. I dag står det som en av brødrenes mest utbredte og kjente, og har blitt gjenfortalt utallige ganger siden. Spesielt kjent er Walt Disneys tegnefilmversjon Snehvit og de syv dverger fra 1937.

Jeg personlig har aldri vært en stor fan av folkeeventyr og Snehvits sjarmerende fortelling har dessverre aldri interessert meg utenfor den nevnte tegnefilmen. Til tross for det ble jeg fanget av Snow White and The Huntsman når de første trailerene ble offentliggjort, og jeg gikk inn i kinosalen med blandede følelser.


Charlize Theron som den onde dronningen Ravenna

Det første som møter oss er noen oversiktsbilder av det nydelige landskapet, med en horribel voice over gjort av Chris Hemsworth i en stakkarslig aksent. Det skapte altså ikke et godt førsteinntrykk, men den første akten sto sterkt sett bort i fra akkurat det. Jeg ble engasjert i plottet, men dessverre kan jeg ikke si det samme for karakterene. Snehvit selv ble spilt på en finfin måte, men manuset så ut til å drite i hennes – og flere – karakterutvikling. Den eneste karakteren som ble ordentlig utviklet (i mine øyne) var den onde dronningen, spilt av Charlize Theron. Hun var intens, fryktinngytende og alt det audiovisuelle rundt denne karakteren var strålende. Det eneste en kan ta bort i fra Theron er ett par stygge dialoger, men dette ligger nok igjen hos manuset.

Ett stykke ut i filmen blir vi introdusert for The Huntsman (Chris Hemsworth), som også blir totalt nedkjørt av et dårlig manus. Hemsworth er absolutt ingen dårlig skuespiller – men heller ingen fantastisk – men i Snow White and the Huntsman blir det bare stakkarslig og generisk. For det første tok han kaka fra Noomi Rapace (Prometheus) på dårlig aksent og for det andre var det umulig for meg å få empati for karakterens problemer – og enda vanskeligere å føle med i kjærlighetshistorien. Mye av skylden kan nok legges på manuset, men det ble dessverre en flat levering av Hemsworth. Derfor var det overraskende at Twilight-stjerna Kristen Stewart ga en så solid rolle som hun gjorde. Hun eier fortsatt ikke ansiktsmimikk så å bruke nærbilder av henne burde blitt tabu etterhvert, men hun overrasket stort.

Det at dvergene ble introdusert så sent i filmen var nok en av de største tabbene på manusfronten. Dramaturgisk var det moro å se dem igjen, men dessverre gikk det ikke an å bli engasjert i deres historie. Og det faktum at de fleste ble portrettert av så mange anerkjente (høye) skuespillere ble bare for dumt og et åpenbart forsøk på å appellere til folkets stjerneønsker. Spesielt kjedelig var det å se Ray Winstone i en slik rolle.


Chris Hemsworth med en latterlig aksent i Snow White and The Huntsman

Siden vi kjenner eventyret er det ikke så mye jeg trenger å si om plottet. Det er noe endret og er interessant nok i seg selv, men blir bare kjedelig og forutsigbar i utførelse. Jeg forventet ikke å bli overrasket av plottet, men når alt som skjer er som tatt fra eventyrkonvensjonene blir det rett og slett for kjedelig. Selv fotoarbeidet ble en eksakt kopi av så mange andre eventyrfilmer og jeg ble fullstendig oppgitt av filmens sluttbilde i form av et dollyzoom ut en dør. Det er greit at de vil beholde eventyrsjangeren i det som nesten blir en actionfilm, men det blir alt for lite subtilt, og subtilitet er essensielt i slike eventyrfilmer, syntes jeg.


En av filmens mange unødvendige scener som fungerer som trailer-bait?

Det er også tydelig at regissør/manusforfatter ikke klarte å bestemme seg for hva de egentlig ville fokusere på. I det ene øyeblikket er det intens historiefortelling, mens i det neste blir det bare en audiovisuell opplevelse. Det var også ett par scener som rett og slett virket malplassert (se bilde over) i filmens helhet. Jeg skjønner at «troll-scenen» var med for å vise Snehvits «evner», men det var smertefult tydelig at trollet trailer-bait. Noe annet jeg tenkte på – og har prøvd å finne ut av – er hvorfor «tre dråper blod» var så fremtredende. Ikke bare blod. Tallet tre kom igjen flere ganger – gjerne i form av væske – men jeg klarte aldri å finne en grunn for det. Kanskje det er slik i det klassiske eventyret og at filmen ikke fortalte det godt nok, men det er selvsagt bare flisespikking som ingen andre en filmentusiaster legger merke til.

Når det gjelder filmens audiovisuelle presentasjon var den det beste med filmen. Spesielt en skogscene var nydelig satt sammen og herlig for øynene. Dessverre ga den oss ikke noe mer enn akkurat det, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

KONKLUSJON: 

Snow White and the Huntsman vil nok slå godt an i mange forskjellige målgrupper. Den inneholder nok action/eventyr til å appellere til ungdomsguttene og trekantdramaet som Snehvit er innvolvert i vil nok ta fyr hos Twilight-jentene. Den mangler på så å si alt, men blir fortsatt underholdende – men kunne ha tjent på å kuttet ned litt på spilletiden (ser da på endel unødvendige scener). Men er du interessert i klassiske eventyrfortellinger er nok denne midt i blinken for deg. Den kjører det trygt og gjør ingenting nytt, noe som blir litt kjedelig for meg.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s