Moonrise Kingdom er fortryllende

Jeg må tilstå at Moonrise Kingdom er mitt første ordentlige/fullstendige møte med Wes Andersons spurdlende filmografi. Selvsagt har jeg hørt om Rushmore, The Darjeeling Limited og resten av hans auteur-fylte filmer, men jeg har aldri tatt meg tid til å se dem. Etter Moonrise Kingdom, skal jeg det.

I Moonrise Kingdom får vi en usedvanlig kjærlighetsfortelling om to unge mennesker som rømmer fra hver sine destruktive omgivelser, for å leve ilag i øyas vilmark. Dette starter en kjedereaksjon, hvor leteaksjon blir startet av en barbarisk speidertropp, en depresiv politimann (Bruce Willis), speidertroppens leder (Edward Norton) og foreldrene til jenta i bilde.

Siden dette er mitt første møte med Wes Andersons unike verden, er det mye jeg vil snakke om. Han er tydeligvis en detaljfreak uten like, og alt som konstruerer filmens scenografi ser nydelig ut. Vi ser bøker, kunstverk og naturtablåer som virkelig skinner og gir liv til mannens sprø og fiktive verden.

Filmen utspiller seg på 60-tallet, og hele filmen presterer å kaste meg inn i en nostalgisk berg og dalbane. Ikke helt tilbake til 60-tallet (jeg er født i 94), men til min barndom som var like fargerik, sprudlende og drømmeaktig som Moonrise Kingdom er. Og med det nydelige lydsporet som er fylt til randen med orkestral musikk, som forøvrig blir analysert av en nostalgisk barnestemme flere ganger i filmen, blir filmen et fullstendig eventyr og – som Dag Sødtholt fra Montages.no sier – dette soundtracket kan bli ditt eget de kommende dagene etter Moonrise Kingdom-visiten.

Men, viktigst av alt er Wes Andersons obsesjon for symetri. Det er noe helt spesielt med måten han iscenesetter sine karakterer – ofte i forgrunnen med forskjellige dybder i bildet, og hans egenskap å ta en rask 90 graders panorering til en helt ny scene, fylt med en like interessant mise-en-scene er fortryllende og gjør at jeg innser hvorfor han blir kalt en auteur.

En annen ting jeg ser går igjen hos Wes Anderson er et ensamble av spennende karakterer, og Moonrise Kingdom er intet untak. Edward Norton beviser nok engang at han fortjener flere – og større – roller i dagens Hollywood og sammen med Bruce Willis klarer de å uttrykke en slags blanding av melankoli og munter glede. Bill Murray og Frances McDormand spiller advokat-ekteparret med store problemer, hvor det eneste som holder dem sammen er årene de har lagt bak seg og de fire ungene deres. Murray spesielt gjør en herlig jobb. Men de som stjeler showet er debuttskuespillerne, Jared Gilman og Kara Hayward. De gjør noe få andre barneskuespillere klarer, og uttrykker en barnslig form for følelser uten at det blir påtvunget eller klisjéfylt. Det er lenge siden jeg ikke ble irritert av barneskuespill, så disse to fortjener stor applaus.

Moonrise Kingdom er en nydelig film som også introduserte meg for Wes Anderson, og når alt kommer til alt er jeg glad for at mitt første møte med denne mannen var på storskjermen. Dette var en unik kinoopplevelse og det er helt klart at jeg skal gå tilbake i Andersons filmografi i løp av sommerferien. En av årets bedre filmer så langt, og den vil uten tvil slå godt ann når året er over.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s