Kunstnerisk Sci-Fi-action i Prometheus

Les gjerne mitt tilbakeblikk på Alien-kvadrologien HER

Når Ridley Scott går tilbake til Sci-Fi-sjangeren, titalls år etter Alien og Blade Runner, er det ikke rart å ha unormalt høye forventinger – spesielt ikke når Prometheus tar plass i samme univers som Alien. Dette er en film mange har ventet på siden Alien var kinoaktuell i 1979, så den har automatisk enormt mange ønsker å innfri, spørsmål å svare på og ikke minst, mennesker å skremme.

Ridley Scott spilte en ganske stor rolle i Sci-Fi-sjangerens utvikling. Når Scotts Alien kom på kino var det ytterst få sjangerkonkurrenter for den, men her skapte han starten på en innflytelsesrik saga. Før han var det selvsagt ett par nevneverdige Sci-Fi-filmer, som Star Wars, og ikke minst 2001: A Space OdysseyPrometheus hyller minst to av dem ganske åpenbart.

Forløper eller ei, dette er interessant

Kort fortalt handler Prometheus om en forskningsekspedisjon som – i følge Noomi Rapaces karakrer – kan gi oss det ultimate svaret; Hvem skapte oss? Dette tar dem med på en reise gjennom verdensrommet, til en fjern planet – som kan være den samme vi ser i Alien (LV-426). De resterende aktene av filmen handler om møte med en utenomjordisk rase og konsekvensene av dette.

Dessverre mangler Scott fortsatt litt teft når det kommer til historiefortelling, og om du forventer en fullblods forløper vil du nok bli skuffet. Navnet Prometheus er et interessant ståsted for en hvilken som helst historieforteller, ettersom Titanen Prometheus på mange måter trosset gudene til fordel for mennesket.

Jeg savnet da en større/viktigere handling som kunne ha sementert Prometheus i klassikerstatus på sekundet. Men dessverre blir historien for lite engasjerende og til tider klisjéfylt fortalt. Men det betyr ikke at filmen er dramaturgisk kjedelig. Den følger visse sjangerkonvensjoner, men klarer fortsatt å skille seg fra andre og lage sin egen identitet.

Som jeg nevnte kort er Prometheus en mytologisk figur som interesserer meg til en vis grad. Han trosset gudene og – som Guy Pearce sier i sin TED Talk – overreagerte de litt. Prometheus ble torturert dag inn og dag ut, helt til Herakles reddet titanen. Den virale markedskampanjen til filmen hintet mye til hva Prometheus egentlig betydde og når jeg gikk ut av kinosalen var jeg lettere skuffet over hvor lite de taklet akkurat det. Men, etter ett par timer med søvn (hvor jeg drømte om Alien) og en kort diskusjon med kinopartneren min, kan jeg konkludere med at filmen faktisk takler dette på en finfin måte. Jeg vil ikke gå i detalj, ettersom grunnlaget for hypotesen min kommer sent i filmen. Men kort handler det om hvordan gudene straffet Prometheus for å gi oss en ny teknologi (ild), mens mennesket nå blir straffet for bruken av moderne teknologi (á la David (roboter som ligner mennesker)). Dette er selvsagt bare spekulasjoner, men at jeg sitter å gjør akkurat dette (spekulerer), betyr at filmen har gjort noe riktig.

Manusforfatter, Dameon Lindelof er ikke en amatør når det kommer til mytologiske historier, bare se på TV-serien Lost.  Selv om du kanskje ikke likte TV-serien, er det umulig å overse det faktum at den fikk en hel verden til å diskutere mytologier etc. på daglig basis. Og igjen, betyr ikke det at de har gjort noe riktig?

Det er da det audiovisuelle som står sterkest i Prometheus. Her har Ridley Scott fått med seg Dariusz Wolski for å fotografere det hele i fabelaktig 3D-effekt. Ikke siden Avatar, som mangler på alt annet enn det audiovisuelle, har jeg sett en så nydelig Sci-Fi-film. Prometheus har også et sterkere lydspor – som ved flere anledninger hyller 2001: A Space Odyssey. Musikken sniker seg over oss med noen monotone lyder, mens Wolski styrer kameraet gjennom det stilrene og IKEA-lignende skipet som står i totalkontrast til gruveskipet fra Alien, men er et speilbilde av 2001s romstasjon. Det hele er nydelig. Jeg vil også applaudere en scene som tilsynelatende hyllet John Carpenters The Thing.

Siden Alien-filmene er kjent for å være ganske dyster i sin scenografi og mis-én-scene er det interessant å se hvordan Prometheus står i kontrast til dette. Skipet er som sagt stilrent, så pass at det nesten blir sterilt.  Men det betyr ikke at H.R. Gigers djevelsymbolikk er fullstendig fraværende fra den moderne filmen. Den skimter nemlig gjennom overflaten når mannskapet utforsker den øde planeten. De endeløse tunnelene, Hollocaust-scenen og alien-skipet. Denne gang er det ekstra stygt – men moro – siden du blir slukt inn i omgivelsene av 3D-effekten. Også den moderne teknologien vi har til rådighet blir brukt enhel del, men jeg kan ikke dra frem ett eksempel hvor noe var dårlig 3D-animert etc. Selv scenen hvor Fassbender står inni et hologramkart ser autentisk ut.

En av tingene som gjorde den første Alien-filmen til et kunststykke var karakterene, spesielt Sigourney Weaver som Ripley. Her tar Noomi Rapace over rollen som kvinnlig protagonist og med en overraskende gnist. Hun er rå, modig og emosjonell. Spesielt scenene hvor hun får uttrykke redsel eller angst er briljant og ansiktsmimikk på sitt beste.  Det er også verdt å ta opp Michael Fassbender som androiden David når vi snakker om rå skuespillerkraft. Fassbender konstanterte i fjor at han er en av nåtidens beste, noe som går igjen her. Jeg vil gå så langt som å si at han nesten overgår sine roller i Shame og Hunger.

Dessverre er det bare disse to karakterene som er verdt å snakke positivt om. Selv Guy Pearce i gammelmannssminke ble en liten skuffelse og føltes som ett dårlig forsøk på eksposisjon. Pearce strålte som en ung versjon av Wayland, men det var unødvendig å plassere ham i gammelmanns rolle. Charlize Therons karakter ble også en liten skuffelse. Etter fjorårets Young Adult har jeg beundret denne dama, men her faller karakteren hennes for kort. Filmen ønsker å fremstille henen som en kynisk organisasjonsbitch, og lyktes for det meste. Men en scene midt i filmen (med Idris Elba) ødelegger hele denne illusjonen for min del. Resten av mannskapet på USCSS Prometheus blir en pulje stereotyper og klisjéer som ikke duger til noe annet enn å fylle tiden.

Jeg har nå skrevet i underkant av 1000 ord uten å nevne skrekk/suspensfaktoren  i det hele tatt. Det er hovedsaklig fordi det er ytterst lite av dette i Prometheus. Det er ett par scener som presser hjertet opp i halsen på deg, da spesielt en sadistisk operasjon, men det blir lite ordentlig redsel. Overraskende nok har jeg ingenting i mot dette. Aliens og Alien: Resurrection faller like flatt, om ikke mer, men er fortsatt gode filmer på det de gjør. Noe som også gjelder Prometheus.

Prometheus tar deg med på en ny og spennende reise i Alien-universet, og selv om de få referansene til Alien-kvadrologien er morsom å se, er det tydelig at dette ikke er en direkte forløper, håper jeg. De siste minuttene strider ihvertfall mot dette. Men det betyr egentlig ingenting. Prometheus er en såpass sterk film at den kan stå for seg selv, og kanskje bør det. Jeg gleder meg virkelig til å få sett denne igjen, for det er mye å spekulere i og filmen lar oss gjøre det.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s