Flashback: Alien-kvadrologien

I dag er det bare fem dager til Ridley Scotts Prometheus kommer på kino i Norge. I den sammenheng har vi produsert en lang artikkel som ser tilbake på Alien-kvadrologien.

Det finnes ingen fasit for å skape den perfekte film. Det som da finnes er subjektive meninger og personlige assosiasjoner som gir hver enkelt person sine egne idéer om hva en god film egentlig er. For meg handler det om å skape en egen identitet. At den er tidløs og minneverdig, samtidig som den behersker sitt fotoarbeid godt og gjør noe spenstig med lydsporet. Det er også hyggelig om hele rollelisten presenterer sine representive roller på en autentisk og engasjert måte.(overfladisk beskrivelse)

Tar vi en rask titt inn i filmhistorien finner vi mange filmer som passer godt under denne beskrivelsen. Men om vi kun inkluderer filmserier (trilogier, kvadrologier, heptalogier osv.) er det tydelig at det er en minoritet av kvalitet i filmverden. Den moderne Harry Potter-sagaen hadde sine oppturer som gjorde den fortjent til sin plass i forrige tiårs historiebøker, men den hadde også en mengde nedturer. Dårlig regi og miserabel adaptasjon er bare to av problemene i ett par av filmene. Vi kan også se på Twilight, Jason Bourne , X-Men og mange andre for å bringe opp lignende problemer, men det er én serie som for meg overgår alle andre, nemlig Alien-kvadrologien.

HORROR I SÆRKLASSE

Alien sin suksess kan ikke diskuteres. Serien er blitt et ikon for skrekk i filmens medium og er for mange synonymt med Sci-fi-skrekkens fødsel. Siden den første filmen kom på kino i 1979 har vi sett Alien-navnet spre seg over store distanser, selv inn i andre typer medier som dataspill o.l. På den tiden var det ytterst få Sci-fi-prosjekter i film, men Star Wars gjorde sjangeren relevant og passende for distributører. Utenom Star Wars var det forsåvidt bare Kubricks kunstverk, 2001: A Space Odyssey som briljerte i sjangeren, og uten dem – og Dan O’Bannons Dark Star – ville nok Alien-kvadrologien aldri blitt det den er i dag.

I dag kan vi se utallige spin-offs, som Alien vs. Predator – både i film og spill – samt tegneserier og bøker. Inkluderer vi fan-fiction blir antallet Alien-relaterte produkter veldig høyt. Så hvorfor er dette universet så innflytelsesrikt? Det er tvilsomt historien. Den innehar mer hull enn en 30 år gammel strømpebukse, og ulikt strømpebuksen holder det ikke med nål og tråd hos bestemor. Men kanskje Ridley Scotts retur til sjangeren er nok (Prometheus er premièreklar 1. juni).

For meg er det ett par aspekter som spiller inn i seriens suksess. For det første er det den klaustrofobiske horroren filmene klarer å presse oss inn i. Spesielt den første, Alien. Konseptet er kanskje ikke så nyskapende om du ser på det i et stort bilde, men ett par mindre detaljer skiller dem fra andre prosjekter. Et fortapt romskip uten kommunikasjonsmidler. Trange korridorer og ventilasjonsanlegg og en ubuden gjest som spytter syre og slakter fullvoksne menn på bare noen sekunder. Dette er fryktinngytende. Filmene fokuserer også på evolusjon og utvikling, da som ett underliggende element. Dette blir symbolisert gjennom alienens «aldringsprosess» fra facehugger til fullblods menneskeeter. Det andre underliggende elementet, som er animalsk voldtekt, gjør bare den intense miksturen ekstra smakfull og minneverdig.

Denne teksten inneholder ett par spoilere fra de forskjellige filmene.
Jeg baserer meg på director’s cut-versjonen av ALLE filmene 

RIDLEY SCOTTs ALIEN

Ridley Scotts introduksjon er for mange den beste filmen i serien. For meg er det da vanskelig å velge en favoritt, rett og slett fordi hver regissør bragte noe eget til sin personlige film. Jeg vil selvsagt komme innpå hva som fungerte i de andre senere, men først kan vi fokusere på Alien. Den «EKTE» skrekk-filmen i serien.

Alien er på mange måter den eneste ordentlige skrekkfilmen i serien, ihvertfall om vi følger filmkonvensjoner. Den har en fryktinngytende trussel ved et lite location og alt tar plass over en kort tidsperiode. Ulikt sine etterfølgere er det dette og karakterene som står i sentrum, og det er lett for oss å få sympati for dem. Dette er Alien sin signatur.

Allerede fra de mottar S.O.S-signalet begynner vi å kjenne på den ekle følelsen av død og fordervelse. Som blir forsterket til de grader når vi blir vitne til den filmatisk-sjokkerende fødselen av en alien.

Mannskapet blir fanget på en romferge med en alien som dreper voksne menn på bare noen sekunder. Slik utvikler plottet seg fra start til slutt og den bringer med seg få overraskelser, men det er utførelsen som gjør det minneverdig. Det tar litt tid før vi får sett alienen, og selv da holder de ham skjult i mørket og spiller heller på lyd og skygger enn fullblods vid-vinkel i shaky cam, som så mange andre skrekkfilmer velger å gjøre.

Sett fra 70-tallets ståsted er filmen revolusjonerende ved flere aspekter. Filmens mise-en-scéne er overraskende autentisk (vil jeg tro, jeg har aldri vært på et romskip) og designet til den sveitsiske djevelen, H.R. Giger er bunnsolid stygt. Noe som burde være målet til alle skrekkfilmer.

Her blir vi også vitne til det første steget i alien-rasens evolusjon og utviklingsprosess. Fra facehugger til menneskelig forplantning, til brystknusende slimål til fullblods Alien-pappa. Det faktum at vi kan kalle det animalsk voldtekt gjør jo det bare ekstra interessant og elskverdig som underholdning og det skiller Alien fra mange andre. Vi blir også introdusert for en av filmhistoriens sterkest kvinnelige protagonister, gjennom Siqourney Weavers skikkelse som Ripley. I de første sekvensene av filmen er det ikke lett å forstå hvordan denne (noe) sjenerte dama kan bære fire filmer på skuldrene, men like fort som himmelen blir til helvette, transformeres Ripley til en selvstendig og dominerendes kvinne. Også i hennes skikkelse representeres det utvikling, som vi ser i de senere filmene.

JAMES CAMERONs ALIENS

Seriens actiontolkning kommer fra ingen ringere enn Terminator 2-regissør, James Cameron – kongen av etterfølgere (?). Igjen er det en film som står klart frem i sin sjanger og for meg er Camerons Aliens enn bedre actionfilm enn den kritikerroste Terminator 2.

I dag er det lett å se mange stereotyper i Aliens, som den testosteronfylte militærgruppen Colonial Marines, hvor den latin-amerikanske kvinnen – spilt av Jenette Goldstein – er ett godt eksempel. Det at Latin-amerikanske kvinner blir fremstilt som en av gutta, gjerne tøffere, er blitt en gjentakelse i dagens actionfilmer, men i 1986 gjorde nok Cameron nye nytt. Ikke ta mitt ord på det da.

I Aliens tar det litt over én time før vi møter den første alienen og da på den verst tenkelige måten. Dette er ekstremt effektfullt og gjør resten av filmen en stor tjeneste. Etter en så lang og kvalitetssikret oppbygging er vi 110% klar for de heftige actionsekvensene som følger og Cameron takler denne overgangen ypperlig. I den første actionscenen hvor en vegg (bokstavelig talt) av aliens angriper, har Cameron gjort det ekstra intenst og uhyggelig med noen filmtriks som vi sjeldent ser i filmer fra den tidsperioden. Blant annet ved å vise oss store deler av kampen gjennom soldatenes hjelm- og våpen-kamera. Et filmtriks som er blitt adoptert av utallige regissører senere, og det kan diskuteres om ikke Cameron adopterte denne teknikken fra Ridley Scott (som gjorde noe lignende i Alien, bare i mye mindre grad) og masseproduserte den. Denne sekvensen er uansett lang og revolusjonerende hva Alien-kvadrologien angår.

Resten av filmen blir som et perfekt kakestykke. Det grenser nesten mot eksposisjon til tider, men glasueren holder seg klistret til grunnmuren og legger et ekstra lag av konsistens og smak over det hele. Nok med dårlige analogier. Aliens klarer å holde actiontempoet oppe gjennom hele filmen og den klarer å balansere seg gjennom en dristig scene sent i filmen, hvor vi møter Mother.

Her ser vi også de første glimtene av Ripleys morsinstikt, som spiller en viktig rolle i den fjerde og siste filmen. Hun risikerer alt for å beskytte den unge jenta de oppdager på romstasjonen og gjennom Director´s Cut-versjonen blir dette ekstra sterkt, da vi får litt informasjon om Ripleys biologiske datter

DAVID FINCHERs ALIEN 3

Når den tredje filmen kommer på banen er det David Fincher som sitter seg ned i registolen for første gang. Det å gå inn etter de to kritikerroste filmene til Scott og Cameron ville vært en tøff oppgave for en erfaren regissør, men enda verre for en debutant. De forskjellige problemene filmen møtte på underveis (flere manusutkast, sentrale personer forsvant etc. ) er heller ikke en positiv indikasjon, og Fincher ble bare kastet inn som regissør midt under prosessen.

Å se Alien 3 uten å vite noe om Finchers filmatiske signatur byr nok på en helt annen opplevelse enn den jeg fikk. Jeg forventet en dyster og bortimot psykotisk fortelling i Alien-universet, og det var til stor grad det jeg fikk. Han går enda mørkere enn sine forgjengere og skaper et ordentlig dystert utopia på fangeplaneten Ripley krasjlander på.

Alien starter brått, og vi som seere må kjøpe at noe hendte etter rulleteksten i Aliens, men det blir ikke et stort problem. Ripley blir møt av en gjeng fanger, som er dømt til å arbeide på denne gudsforlate planeten. Denne deperimerende idéen er noe Fincher utforsker gjennom filmen og de sentrale skuespillerne gjør en god jobb i å skildre denne sørgmodigheten som henger over dem, og at en alien plustelig kommer på besøk gjør det hele mye verre.

Fincher går tilbake til Ridleys visjon, og lar all frykten komme fra én alien. Denne er da noe utviklet. Den er rask og tilsynelatende smartere enn sine forgjengere, noe som kommer godt frem senere i filmen. Men det som gjør Alien 3 til min favoritt, er det faktum at alienen ikke er det eneste Ripley har å frykte. De innsatte utgjør nemlig en stor trussel for henne, og det er spennende når Fincher utforsker dette, igjen gjennom voldtekt. Herlig. Men Fincher er ikke en regissør som kan anklages for å være enøyd. Han vrir også på historien og lar flere av de innsatte hjelpe Ripley og det er samarbeid som til slutt er seierslaget.

Jeg liker også å argumentere for at Alien 3 presenterer det beste fotoarbeidet i serien. Alex Thomson (Cliffhanger, Labyrinth) klarte å gjøre noe som virkelig gjenga Finchers brutalitet, og det er lett å peke på scenene hvor alienen løper på vegger og tak for å begrunne det. Også totalbildene i åpningssekvensen er herlig, og i Director´s Cut-versjonen, fødselen av alienen.

Filmen konkluderer også veldig sterkt og tok meg på senga. Spesielt når jeg visste det var en ekstra film i serien, som dessverre ruinerer litt av avslutningens magi. Den viste oss at Ripley er villig til å gjøre alt for at alien-rasen ikke skal spre seg mer enn den allerede har gjort. Dessverre lyktes hun ikke helt.

JEAN-PEIRRE JEUNETs ALIEN RESURRECTION

(PS: Ganske stor spoiler for den tredje filmen under)

Det er ikke mulig å legge skjul på at Alien Resurrection er en noe uønsket film. Dette kommer tydelig frem i diskusjoner om serien og bare et raskt google-søk kan bygge opp under denne påstanden. For meg personlig ødelegger den avslutningen til Finchers film, men jeg skal innrømme at jeg ble positivt overrasket over denne actionkomedien (?).

Jean-Pierre Jeunets filmografi byr på mye interessant film. Delicatessen og Amalie er to herlige og unike filmer som viser oss at mannen har eventyrlyst, om ingenting annet. Mye av hans signatur reflekteres i Resurrection, både filmteknisk og dramaturgisk, noe mange ikke likte. Men jeg liker å spørre; Er det så dumt at han gjorde noe helt nytt med serien?  

Ripley er nå en vanskapt klone av den originale, som begikk selvmord i den tredje filmen. Men saken er slik at hun også fikk en dose alien-DNA i prosessenNoe som byr på en ny og interessant vri på hvordan Ripley håndterer møte med de stygge monstrene. Det er her hennes morsinnstikt virkelig tar fyr og selv om det hele blir litt cheesy er underholdningsverdien sterk.

Resurrection blir egentlig en komedie på mange måter, og den er uten tvil den svakeste i serien ved så å si alle aspekter, men for meg personlig har Jeunet gjort noe spenstig. Actionsekvensene er pompøse og svak, dialogen er rotete og klisjéfylt og fotoarbeidet sliter med det samme. Derfor er det viktig å innse at Resurrection er en humoristisk tolkning på serien, ikke ulikt Dan O Bannons, Dark Star. Er du klar over dette når du sitter deg ned for å se den siste delen av kvadrologien vil du mest sannsynlig kose deg.

PROMETHEUS KOMMER 1. JULI! 

Alien-universet er endelig tilbake på storskjermen og det er ingen ringere enn Ridley Scott som nok engang sitter i registolen. Prometheus ser ut til å fungere som en forløper for Alien, til tross for kommentarene til Scott, som tilsier den bare tar plass i  samme univers. Ut ifra de to første trailerne (jeg har ikke sett den tredje) ser det ut til at Prometheus vil gi oss svaret på flere spørsmål vi satt igjen med etter Alien. Hvem er den store skumle space jokeyen? Hvor kommer den skremmende alien-rasen fra også videre.

På rollelisten ser vi en herlig ensamble med blant annet den svenske Noomi Rapace. Hun spiller oppimot Charlize Theron, Idris Elba, Logan Marshall-Green og ikke minst fjorårets suksess, Michael Fassbender. Det sies også at Guy Pearce har en liten rolle som Mr. Wayland. Så dette lover godt. Prometheus kommer på kino i Norge om nøyaktig fem dager (1. Juli) og undertegnede skjelver av forventinger.

Hvilken Alien-film er din favoritt og skal du se Prometheus? 

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s