For lite satire fra Baron Cohen i The Dictator

Sacha Baron Cohen har provosert verden med sine støtende stereotypiske karakter siden slutten av 90-tallet. Han startet det hele med en TV-serie som – i mine øyne – bragte mye fin satire til TV-skjermen samtidig som den sjokkerte og fornærmet så å si alle gjennom dårlige one-liners og lite subtile svarte vitser.

Dette gjennskapte han i Borat, det kan diskuteres om den er mer satirisk enn foregående, men når han noen år senere kom ut med Bruno så det ut til at han hadde tapt seg. Mye av det samme går igjen i hans seneste film, The Dictator, men dessverre har han mistet grepet på satiriske virkemidler.

Diktatur er en perfekt satireblink

Jeg vil allerede nå konstatere at jeg elsker satire. Det er sjeldent noen annen form for humor klarer å overgå den samfunnskritiske som tør å gå i strupen på tabuemner som poltikk, terrorisme og mye mer. Et tema, som på arket ser ut som en skytterblink for satire er diktatur. Det er så mye en kan si om denne styreformen og fra Norges ståsted er det lett å finne dette humoristisk, om en klarer å koble ifra sitt politiske engasjement i noen timer.

Dessverre har Sacha Baron Cohen valgt å gå i en annen rettning med sin første spillefilm. Historien er forkastelig og de humoristiske innslagene er nettopp det, innslag. Nesten hver eneste scene kunne stått for seg selv og fungerer ikke som en kontinuerlig spillefilm og det hele blir fort platt og synlig fornærmerende. Det er så smertefult tydelig at HER skal vi le, og det hele føltes ganske påtvunget.

Jeg er en av dem som syntes at alt kan spøkes med. Så voldtektsvitsene er ikke uspiselig fordi de er mørke, men fordi det blir for åpenbart stygt uten noen form for kritikk eller mening. Slik humor fungerer best gjennom subtile fremstillinger, som vi ser litt av i Baron Cohens tidligere prosjekter.

Det betyr ikke at The Dictator er helt tom for kvalitetsaspekter. Noen av de dumme vitsene er lattermild og står i sann tradisjon til noe av det Cohen har gjort før, selv om dette ikke er den beste siden hans. Den er heller ikke helt tom for satire, og når det først kommer i korte utsagn er det hysterisk. Den siste talen om Amerikas politiske styreform er fantastisk (a la diktatur), men den kommer dessverre for sent til å gjøre noe stort for filmen.

Det er trist når den beste delen av filmen er et stilbilde som uttrykker sympati for Kim Jong Ils død. Dette ble mest sannsynlig lagt til sent i produksjonen, men fungerte godt i filmens ånd. Baron Cohens opptrenden på årets Oscar-seremoni var også festlig, hvor han (liksom) kastet Kim Jong Ils aske utover den røde løperen.

The Dictator er et stort fall for Sacha Baron Cohen, som komiker og skuespiller. Mange har sagt at han bør endre sin spillestil, og etter Martin Scorseses Hugo er jeg enig i det. Det ser ut til at kun ønsker å være stygg i kjeften i disse dager og ikke komme med noe samfunnskritikk i sin svarte humor. Kanskje jeg gikk inn i The Dictator med feile forventinger om hva filmen ønsket å være, men dette ble en liten skuffelse.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s