Flashback: 28 Days Later

Danny Boyle er en av flere regissører jeg oppdaget ved slutten av 2010 – året da min filminteresse virkelig blomstret. Den briljante romfilmen Sunshine, gjorde at jeg gikk tilbake i mannens filmografi og løp for å se 127 Hours da den var kinoaktuell i 2011.

En film jeg ikke så var 28 Days Later. Zombie/horror-sjangeren var rett og slett ikke interessant for meg, men – nå som den er sett – kan jeg trygt si at den står blandt de beste i sin sjanger.

Stemingsfylte introduksjonsbilder 

I 28 Days Later følger vi Jim, spilt av Cillian Murphy (Sunshine) og karakterintroduksjonen her er mesterlig. Han våkner på et forlat sykehus, ingen lyd er å høre, selv ikke fra de medisinske apparatene som er festet til ham. Jim beveger seg sakte ut av sykehuset uten å finne noen form for liv, og allerede her får vi se hvor viktig iscenesettelsen er for en film. Alt bosset som ligger slengt rundt om på sykehuset gir oss en ordentlig illusjon om at ting har gått til helvete og når Jim beveger seg ut på Londons gater blir dette forsterket.

Gjennom noen sterke oversiktsbilder ser vi ingenting annet enn Jim (iført en grønn sykepleieruniform), søppel og Lodons landemerker. Det blir ekte gjennom Anthony D. Mantle observerende fotoarbeid. Han plasserer seg som en flue på veggen og lar Murphy leve i isolasjon. I sann Danny Boyle-tradisjon følger det også med en musikalsk orgasme, som danner en slags montasje av et øde og forlatt London.

Etter en stund blir flere karakterer introdusert, og på jevnlig basis kommer det enda flere, og alle de sentrale gir noe spesielt til filmen. De sivile menneskene kjemper for å overleve en dag om gangen, mens den militære gruppen som blir introdusert senere i filmen bekrefter den teorien om at; mennesker dreper mennesker, slik som det alltid har vært (sitat fra filmen). Den er barbarisk, men krysser aldri grensen til å bli urealistisk. Noe som gjør den ekstra skummel, som om ikke de raske infiserte menneskene ikke var nok.

Ulikt så mange andre zombiefilmer er disse raske og smarte. De kan løpe som olympiske deltakere, men er også smart nok til å snike seg innpå byttet sitt om muligheten byr seg. Det støvete filteret som er lagt over hele filmen, og ikke fjernet fra Blu-ray-versjonen takk og pris, presser deg dypt inn i en miserabel tilstand og – igjen – gjør det ekte.

(Eksempel på perfekt dramatisk opptrapping i filmmusikk) 

Det er sjeldent jeg sitter stum når en zombiefilm flikrer fra TV-skjermen. Ofte blir det lavmild latter som følge av noen stereotypiske zombiedrap etc. Men 28 Days Later er en original tolkning på det hele og utførelsen er fabelaktig. Også skuespillet skiller seg ut, hvor ingen av karakterene overspiller, men finner en finfin balanse mellom normalitet og bristepunktet. Cillian Muprhy og Christopher Eccleston spesielt.

Bare så trist at 28 Weeks Later ikke lever opp på noen aspekter.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s