The Cabin in the Woods eier horrorklisjéene

Joss Whedon tar en sentral rolle på forsiden av bloggen denne uken og gjør seg fortjent til en plass i historiebøkene, spesielt med The Cabin in the Woods.

The Cabin in the Woods er et unikt stykke film, som vi så alt for sjeldent ser i dag. Ved første øyekast følger den alle klisjeene i boken, men jeg kan garantere deg at The Cabin in the Woods er alt annet enn forutsigbar og kjedelig. Denne er ekstremt vanskelig å anmelde, fordi den er så unik at det vil være en synd å avsløre for mye om plottet. Så jeg trygler hver og én av dere om å ikke tillate noen form for avsløringer av  filmen, bare gå å se den!

Det klisjéfylte skalkeskjul 

The Cabin in the Woods begynner som alle andre slash/horrorfilmer: En gruppe ungdommer reiser til en øde hytte i skogen for å feste, røyke og ha sex, men en nøye planlagt helg kan fort skylles ned i vasken når blodet spruter overalt. Kjedelig sier du? I går ville jeg sagt at du hadde helt rett, men allerede fra første scene (som forøvrig innehar to mesterlige skuespillere) er det tydelig at Joss Whedons manus vil styre denne filmen til nye og uventede høyder. Spesielt blant dem som kjenner skrekksjangeren godt.

Som sagt vil jeg unngå å avsløre for mye av plottet. Dere må bare tro meg når jeg sier at dette er verdt sin vekt i gull, om ikke mer. Som dere kanskje ser virker konseptet unektelig teit og uoriginalt, og når du ser de stereotypiske karakterene – som ikke blir spilt så alt for godt heller – er det lett å ville styre unna, men ikke gjør det. Jeg vil da legge til at Whedon-kjenningen, Fran Kranz stjeler hele showet hva skuespill gjelder, som dophuet i gjengen.

The Cabin in the Woods fungerer som en satirisk hyllest av sjangeren og den selvinnsikten som blir uttrykt er det sjeldent å se skrekkfilmer. Filmen lurer deg inn i en falsk tro på at dette er nok en kjedelig og lite skummel slasher, men når Whedon og regissør Drew Goddard begynte å åpne gardinene kjente jeg hele kroppen min bli anspent, både av frykt og ekstase. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg satt fullstendig sjokkert i en kinosal og lurte på hva i svarte jeg var vitne til.

Looks can be deceiving, som de sier; Denne hytten er alt annet enn normal. 

Den siste akten av filmen føltes for meg som en Stephen King/Whedon-metamorfose, og om ikke det pirer interessen din vil jeg uttrykke min dypest kondolanse.

Jeg sitter her med et indre dilemma. Å gi en ordentlig begrunnelse for karakteren og det faktum at jeg anser denne som en av årets beste filmer (helt oppe med Shame), uten å avsløre noe er en vanskelig oppgave. Men jeg håper dere er åpen nok til å ta disse positive ordene til dere uten å søke opp filmens hemmeligheter.

Dette er et mesterlig stykke filmarbeid, som uten tvil vil bli husket for sin originalitet og sjokkfaktor. Alt fra Whedons manus til Peter Demings fotoarbeid er briljant, hvor det eneste jeg kan snakke negativt om er skuespillet. The Cabin in the Woods hyller en sjanger som har vært død over lengre tid og den vil være ekstra underholdende/god for dem som kjenner sjangeren, både i sine klisjéer og klassikere. Men én ting må bli sagt, gå inn i filmen med én enkelt intensjon; Å bli overrasket.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s