Soderberghs Haywire er en actionsuksess

For folk som kjenner Soderbergh er det ikke en hemmelighet at mannen fra tid til annen kommer med et ambisiøst filnprosjekt. Etter publikumsukssesen med Ocean’s-trilogien kom han med The Girlfriend Experience, en artistisk film med den tidligere pornostjernen Sasha Grey i hovedrollen. Igjen skjer dette, hvor fjorårets Contagion ble en publikumssuksses med et stjernespekket esamble på rollelisten og nå sniker Haywire seg under raderen med MMA-stjernen, Gina Carano i hovedrollen.

KLASSISK ACTION

I Haywire blir historie og karakterutvinkling satt litt til side, for å gjøre plass til heftige actionsekvenser som gir assosiasjoner til 60 og 70 tallets actionperler, samtidig som den bringer skam over den moderne actionfilm, ofte synonymt med Bays eksplotive popkornfilmer. 

Haywire er en popkornfilm, ikke tro noe annet, men Soderbergh har her funnet en perfekt kvinne å plassere i Jason Bournes sted, for å presse henne inn i heftige slåsskamper som ikke følger de kjedelige konvensjonene satt av Bays generasjon. Blant annet shaky cam, som liksom skal gi en illusjon av ekstrem vold, men fungerer ikke som noe annet en en barnevennlig sensur og irritasjon. Soderbergh unngår dette og holder bildet stødig og lar den fysiske volden dominere.

Den sterke listen av bi-karakterer (Michael Fassbender mm.) er enkelt og greit bare et pluss fra filmen, da det er morsomt å se en ukjent kvinne, slå livskiten ut av Hollywoods mest gjennkjennelige ansikter.

MMA-stjernen Gina Carano leverer så det holder hva kampsport gjelder, men faller litt lavt når det kommer til skuespillerprestasjoner og dialogleveranse. Mye av det som kommer fra henne og historien generelt føles uinspirert, men det blir aldri et stort problem. Det eneste jeg vil ta opp, og det går ofte igjen i Soderberghs filmer, er hans svakhet i å fortelle en histore med en merkbar spenningskurve. Dette savnet jeg spesielt i Haywire og det hele føltes ganske så flatt og generisk, helt til Carano treer inn i en slåsskamp igjen.

Jeg kan også trekke frem to positive aspekter som går igjen hos Soderbergh, nemlig lydsporet av David Holmes og fotoarbeidet til Soderbergh selv. Holmes, som har vært med Soderbergh i flere år nå, gjør den klassiske montageklippingen enda bedre. Som sagt er fotoarbeidet stilig og det er ekstra moro når det er regissøren selv som står bak kameraet, noe Soderbergh ofte gjør. Spesielt i denne filmen vil jeg gi ham kudos for å styre unna det jeg nevnte tidligere (shaky cam). Jeg må da si noe negativt om fotoarbeidet også, og det er noe jeg tenkte over i The Girlfriend Expreience også, nemlig et ganske merkelig dybdelys som irriterer mine øyne.

Haywire er en solid actionfilm som dessverre ikke vil bli gjenkjent som det av dagens publikum som har vokst opp med Bay og co. Dette er en realistisk actionfilm som treer tilbake i sjangeren sine røtter og passer perfekt for dem som savner dette i dagens filmmarked.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s