Ekstremsolidaritet i Maïwenns Polisse

«en følelse av samhørighet og samhold
mellom individer eller grupper av individer.»

Det store norske leksikon

…Slik lyder definisjonen på solidaritet og med Polisse har Maïwenn (som forøvrig har en innholdsrik forhistorie) skapt en tematisk engasjerende fortelling, som blir fortalt gjennom en visuelt spennende filmstil. Det er lite til ingenting som er direkte originalt eller febrilsk modig ved det, men den dokumentariske stilen som kommer til uttrykk gjennom innzoominger, ultranære bilder og håndholdt estetikk gir den et autentisk push, som gjør den ekstra uutholdelig og vanskelig å fordøye.

I Polisse blir vi vitne til Paris-politiets barnevernavsnitt og deres kaotisk overveldende hverdag, hvor kriser på jobben fort sklir over i deres privatliv. De jobber med barn- og ungdomskriminelle, er streng med den seksuelle lavalder og hjelper barn utsatt for overgrep, ofte seksuelle. Dette er bare noen av sakene filmen presenterer, men også flere eksemplar kan bli bragt i lys. Disse er godt satt opp og av ulike faktorer er det ofte vanskelig å vite om vi skal følge med av oppslukt interesse, eller se bort av ren og skjær grusom tematikk. Alle sakene er også basert på ekte og faktiske tilfeller, som Maïwenn observerte under et besøk i et lignende barnevernavsnitt.

Filmen er tøff og se på, det er det ingen tvil om. Den tar ikke bare opp tabu-emner, som sjeldent er å sees i film, men den gjør det på en troverdig måte. Mye av det skyldes nok den dokumentariske stilen, men å se bort ifra den dramaturgiske oppbyggingen og det ufattelig gripende skuespillet ville vært en kriminalitet. Regijobben Maïwenn har gjort i Polisse kan ikke være annet enn tung – noe hun selv har gitt uttrykk for i intervjuer. Det er et arsenal med gode karakterer, som vi fort blir interessert i og dialogen, som ofte driver filmen, kommer uten tvil fra et veltolket manus, som Maïwenn selv har skrevet.

Ved siden av arbeidsdagen blir vi vitne til spennende karakterrelasjoner med intriger og debatter, men jobben ligger alltid i bakgrunn. Vi kan se at Nadine (Karin Viard) står i fare for å miste foreldreretten til sine barn gjennom en skilsmisse, samtidig som hun holder på masken ovenfor sine kollegaer og venner. Da spesielt med Iris (Marina Foïs), som tilsynelatende lider av spiseforstyrrelser. Det later til at deres vennskap står sterkt og solid, men etterhvert bygges det seg opp en spenning dem imellom som til slutt eksploderer i en opphetet diskusjon. Dette slår deg sterkt og forsterker den følelsen av at dette er ekte personer, og ikke filmkarakterer.

Jeg kan dra frem flere eksemplarer, så pass mange at det ville vært vanskelig å velge, men jeg sier heller at Polisse må oppleves selv for å forstå dens prakt. Den er modig og tabubelagt, men mester presentasjonen uten unødig kontrovers. Den er sterkt og emosjonelt bombarderende. Mye av dette kommer nok rett ifra hjertet til Maïwenn, som har en meget dyster, men interessant bakgrunn. Hun ble selv mishandlet som barn, derav ekskluderte hun etternavnet, og ble gravid med regissør, Luc Besson i en alder av 16. Det blir også sagt at hennes rollevalg som liten, ikke alltid var egne, men foreldrenes truende hånd. Så, lignende tilfeller som blir tatt frem i Polisse har nok vært til stor påkjenning for henne, men til gjengjeld har nok det spilt en stor rolle i hvordan det hele blir presentert.

Skuespillet er som sagt «ufattelig gripende», både fra barn- og voksne. Det er ikke lett å peke på én eller to som skiller seg ifra resten, for her får alle nok til til å vise hva de duger til og det er ikke lite. Selv barna gjør en skremmende god jobb, og det er tydelig at Maïwenn har gitt dem stor frihet til å være seg selv i rollene. Ulikt mange andre filmer som portretterer barn, lar Polisse dem være barn. De er lite opptatt av konversasjonene, men svarer kort og greit på kontroversielle spørsmål, mens de analyserer omgivelsene som bare barneøyne kan. De lar snørret renne og fjerner sensurer fra filmkarakter til barn.

Så langt kan min introduksjon se unødvendig ut, siden solidariteten filmen viser ikke har preget teksten min veldig tydelig. Jeg har nevnt karakterrelasjoner og det er mange eksempler som viser at de går gjennom tøffe perioder og arbeidstider som én eneste stor familie. De kan ha det moro, men er samtidig dypt engasjert i sine saker. Ett eksempel, som kanskje er litt drøyt er jenta som utførte oralsex for å få tilbake sin mobiltelefon. Alle de ansatte ved avdelingen skrattler av jenta, som sitter forskrekket og stille. Den scenen er overraskende og monumentalt sterkt i min mening, da den viser karakterenes styggere side, som kommer til liv av stress og hvor idiotisk denne situasjonen egentlig var.

Polisse er dypt engasjerende, samtidig som jeg ble litt usikker på om du skal se bort fra tid til annen eller fordøye det tunge materialet. Midt oppi all grusomheten klarer filmen også å få oss til å le, ikke bare litt men mye. I en scene, som jeg allerede har nevnt (oralsex-jenta) lo jeg nesten så tårene rant. Jeg følte da litt anger i etterkant, men det er nok akkurat det filmen ønsker å gjøre. Dette er en film som absolutt må sees, og vil garantert bli brukt i pedagogisk sammenheng.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s