Omtale: The Hunger Games

Årets store bok til film-adaptasjon er nok The Hunger Games, om vi ekskluderer Peter Jacksons, The Hobbit og lytter til den store majoriteten av unge mennesker som har lest bøkene. Jeg gikk inn i filmen uten å vite noe annet enn tematikken, og som den kyniske personen jeg er, måtte jeg se den.

Jeg skal unngå å dra for mange sammenligninger med den Japanske kultfilmen Battle Royale, ettersom det begynner å bli ett ganske oppbrukt ståsted som egentlig ikke bringer noe fornuftig til debatten. The Hunger Games, i motsetning til Battle Royale er rettet mot unge personer og beveger seg derfor unna å visualisere volden og heller fokusere på tematikken og middels sensur.

Handlingen tar plass i fremtiden, hvor verden er delt opp i forskjellige distrikter etter en blodig borgerkrig. Hvert år blir to personer – mellom 12 og 18 år – valgt ut fra hvert distrikt og plassert oppimot hverandre i en kamp til døden, hvor kun én skal stå igjen.


Vi følger Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence), som melder seg frivillig til dødslekene for å ta lillesøsterens plass. En heltemodig dåd med andre ord. Hun går inn i dødsarenaen (en stor skog) med stor kunnskap innen jakt og bruk av pil og bue, men så kommer de moralske og etiske spørsmålene inn i bildet. Kan hun drepe for å overleve.

Det er de menneskelige interaksjonene som står i sentrum og det er generelt sett ganske godt gjennomført. Det er romantikk, frykt og sinne, men samtidig savner jeg en visualisering av volden og et mer moralsk dykk i de forskjellige karakterene. Ofte ga filmen inntrykk av at hver enkelt karakter, sett bort ifra gullungene Everdeen og Rue drepte uten noen form for ettertanke eller empati. «Survival of the fittest»? Enhver hverdagsperson ville utvilsomt vist mer anger og redsel enn de vi ser her. Nå vet ikke jeg hvordan det er i boken, så det er mulig det er dårlige rolletolkninger av skuespillerne, men det ble fort ensformig og lite trolig. Da sier jeg ikke at skuespillet er dårlig!

Jennifer Lawrence er spesielt god og skuffer ikke etter Winter’s Bone og X-Men: First Class. Hun har en ganske solid kontroll over de fartsfylte scenene, samtidig som hun klarer å legge frem emosjonelt stoff på en autentisk måte. Det er egentlig ingenting negativt å si om skuespillet, sett bort ifra noen bi-roller som overspilte litt i sluttfasen av filmen.

Når jeg sier jeg savner visualisering av volden er det ikke (bare) fordi jeg er en kynisk drittsekk, men fordi jeg misliker unødvendig sensur mer enn noe annet. Igjen vet jeg ikke hvordan det er i boken, men det at filmen stilte seg inn på en 11. års aldersgrense skader den stort for meg. Battle Royale (jada, hysj) var grusom i sin tematikk, men filmen ble bare forsterket av sin visualisering av de forferdelige handlingene. Dette savnet jeg litt i The Hunger Games og jeg tror den hadde vært mer minneverdig om den hadde fulgt disse konvensjonene. Dette er da bare mine meninger, og det finnes nok mange 11. åringer som er uenig.

Det den da skal ha kudos for er lydbruken. Spesielt kanon-effekten som sparkes i gang hver gang en person blir drept. Dette er (nok) nervepirrende for karakterene og skaper en uhyggelig stemning over filmen, som passer den godt.

Når alt kommer til alt…

… er The Hunger Games absolutt en god og underholdende film. For en «mainstream» film har den også en meget kontroversiell tematikk, som ikke overraskende er blitt tatt opp i pressen. Personlig syntes jeg det er en spennende dramafilm som kunne gjort mer, men leverer nok til å bli husket i noen uker.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s