BIFF 2011: Martha Marcy May Marlene

Denne teksten ble originalt postet 14. november 2011, men i sammenheng med norgespremièren av filmen, blir denne tatt opp igjen.

Bedre sent enn aldri er det noe som heter.Det begynner å bli noen uker siden vi Bergensere, landsmenn eller filmfanatikere generelt bevitnet Norges største filmfestival i Bergen. Én av filmene jeg klarte å presse plass til på kalenderen var debutfilmen til regissør Sean Durkin som ønsket å fortelle oss en melodramatisk fortelling med underliggende elementer av psykose.

Martha Marcy May Marlene blir portrettert av Elizabeth Olsen, som også er en filmdebutant. Mange kjenner nok igjen etternavnet til denne ungjenta som studerte ved Tisch School of the Arts via Olsen-tvillingene (storesøstrene til Elizabeth). De nemlig et skuespillerpar som har prydet Hollywood med positive og negative handlinger i mange år, mest av sistnevnte vil jeg si. Ingen av dem er ordentlige Oscar-kandidater, men Elizabeth er uten tvil en av årets favoritter.

Debutant-duo uten sidestykke

De to hoveddebutantene Martha Marcy May Marlene bringer med seg er regissør Sean Durkin og skuespillerinne Elizabeth Olsen. Om det er en gave fra oven eller bare perfeksjonisme fra begge parter, er dette en kombinasjon vi sjeldent ser maken til.

Definisjonen på Durkins debutering er kanskje litt løs for noen, da han står bak to kortfilmer fra forrige tiår. Ingen av dem er virkelig priset eller kritikerrost, men det er nok uunngåelig at dette er et navn vi snart glemmer. Det er også interessant å se at hans seneste kortfilm (Martha Last Seen) inkluderer Brady Corbet (Funny Games US) ettersom han også spiller en middels sentral rolle i Martha Marcy May Marlene.

Jeg er ganske sikker på at manuset og regi-strategien til Durkin er en overdøvende harmonisk match for Olsen. Hun klarer å balansere den ultra tynne, nesten gjennomsiktige tråden mellom perfekt fremførelse av melankolske dimensjoner og den sterke og dominerende jenta som alle kunne like. Det nesten uttrykksløse ansiktet og den nærmest fabelaktige kropppresentasjonen gir oss en ubeskrivelig naturlig følelse, som fortsatt er så sterkt kontrollert at det er vanskelig å beskrive.

Elizabeth Olsen frembringer personlighet og uhørlige melankolske menneskeretter i Martha Marcy May Marlene

Psykose og skrekk-realisme bringer dynamikk til filmen

Filmen sentrerer seg rundt den unge jenten Martha (Marcy May) Marlene. Uten noen forklaring, sett bort ifra noen iskalde og velkomponerte anslagsbilder får vi se henne rømme fra en slags kult. Filmens presentasjon av denne skremmende og melankolske historien er så bunnsolid at den bygger kraftig på alle filmens elementer. I en perfekt overgang mellom nåtid og fortid, får vi se hva som skjedde i denne kulten og hvorfor hun til slutt tok beina fatt for å legge alt bak seg.

Olsen gir oss – som sagt – en fabelaktig presentasjon som bare forsterkes av hennes medspillere. Som jeg nevnte i min omtale av fjorårets Winter’s Bone er John Hawkes blitt en eksepsjonelt dyktig skuespiller, som kommer ekstra godt frem i denne tolkningen av en dominerende mannsrolle som spiller på psykiske og manipulerende strenger.

Dette går selvsagt utover Olsens karakter og er definitivt en av hovedfaktorene til at vi føler en konstant frykt og usikkerhet fra start til slutt. De «hjelpsomme» karakterene vi finner hos søsteren og ste-broren er også en psykedelisk faktor som senere i filmen skaper en uventet dynamikk jeg tror Durkin satt seg ned for å revolusjonere. Om han virkelig gjorde det eller ikke kan selvsagt diskuteres fra person til person, og i fagbøkene, men min subjektive mening er at han er ekstremt nær å knekke koden til å fremlegge den menneskelige psyken på storskjermen.


John Hawkes synger «Marcy’s Song» som også blir fremført i filmen. Gåsehud fremkallende.

Det melankolske lyddesignet er også en sterk faktor i stemningen filmen ønsker å sette og den gjør det godt. Det faktum at den aldri prøver å være mer en en solid undertone som skal skape harmoni og frykt gjør det bare sterke enn mange andre filmer som overdriver sterkt med slik implementering. John Hawkes versjon av Jackson Franks, Marcy’s Song er også helt fabelaktig og passer ypperlig inn i filmen. Jeg sitter nesten sjokkert når jeg skriver dette og håper alle kan se filmen over, til tross for at den ikke skape samme bilde som du får i Martha Marcy May Marlene

Alt i alt er dette en urovekkende psykologisk thriller som spiller på alt fra følelser til kjønnsroller. Det er ekstremt interessant å se at Durkin debuterte slik og jeg kan se for meg et eksepsjonelt lag i han og Elizabeth.

Martha Marcy May Marlene kommer dessverre ikke på Norsk kino, men det er ikke en akseptabel unnskyldning for å ikke se denne.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s