Martin Scorsese hyller filmhistorien med Hugo

Da det ble kjent at Martin Scorsese ville regissere Hugo ble jeg sjokkert. For meg er Scorsese en Gud innen gangsterfilmen med blant annet, Goodfellas og TV-serien, Boardwalk Empire på sin CV. Derfor hadde jeg lite tro på at han kunne legge inn samme magi i noe jeg antok var en barnefilm i 3D, men hvor feil tok ikke jeg.

Forrige søndag ble Hugo hyllet med hele 11 Oscar-nominasjoner og gikk hjem med fem av dem. Hvorvidt den fortjente dem eller ei, kan diskuteres, men Oscar-statutter er langt ifra alt og Scorseses, Hugo hyller filmverden på en verdig måte.

Inneholder mulige spoilere/avsløringer

En (noe pompøs) reise til filmens hjerte

Allerede fra åpningssekvensen blir vi vitne til Robert Richardsons plettfrie kameraarbeid. Vi ser først et oversiktsbilde av storbyen Paris, som setter stemningen til filmen på bare få sekunder. Deretter tar kameraet en Dolly-zoom gjennom den franske togstasjonen, og vi blir vitne til et mylder av liv blant de travle passasjerene. Vi ender til slutt opp hos den unge gutten Hugo Cabret (Asa Butterfield), som gjemmer seg i stasjonens vegger.

Filmen er basert på romanen, The Invention of Hugo Cabret av Brian Selznick, og følger den foreldreløse gutten, Hugo Cabret i hans eventyr. Når faren (Jude Law) døde i en husbrann var Hugo så å si alene. Han ble tatt inn av sin alkoholiserte onkel (Ray Winstone), som bodde i togstasjonens vegger og jobbet med å vedlikeholde klokkene, til han en dag forsvant. Det eneste Hugo bragte med seg fra faren, var en mekanisk dukke de hadde forsøkt å fikse. Den skulle ifølge ryktene kunne skrive med penn og papir.

Når Hugo er helt alene i veggene lever han av å stjele mat og drikke fra de lokale kafeene. En kveld blir han tatt i å stjele noen mekaniske deler fra en leketøysbutikk og blir tvunget til å gi ifra seg notatboken sin. Denne inneholder instruksjonene til å fikse den mekaniske dukken og er hans eneste bånd til faren. Eieren av denne butikken heter George Méliès (A Trip to the Moon ++), spilt av den alltids formidable, Ben Kingsley.

Filmens plott er hjertefølt og vakker, men utførelsen er veldig uoriginal og gjenkjennelig. Så å si alt spiller seg ut som en hvilken som helst eventyrfilm og bringer ikke noe nytt til bransjen. Det betyr da ikke at den ikke er fornøyelig. For det er som med alt Scorsese regisserer; lett å bli engasjert i karakterenes ambisjoner og håp. Du følger virkelig med den unge gutten som ønsker å fikse dukken, og kan kjenne deg igjen i nysgjerrigheten og eventyrlysten til Moretz karakter.

Det er ironisk. For nesten tyve år siden valgte Martin Scorsese å gi oss et innblikk i hans personlige syn på Amerikansk filmhistorie i dokumentaren, A Personal Journey with Martin Scorsese…. Nå, er han klar med en spillefilm som hyller den franske legenden, Méliès og filmhistorien generelt. For meg fungerer denne nesten like godt som Cinema Paradiso gjorde i 1988, men rent følelsesmessig er Paradiso overlegen.

Som jeg såvidt nevnte i starten, er Richardsons fotoarbeid perfeksjonert nok engang. Gjennom filmen gir han oss også noen nydelige nærbilder, som virkelig gir glans til filmen. Howard Shore har igjen gitt oss noe jeg ser på som generisk, men vakker musikk. Den gjør jobben sin godt i Hugo, og presser oss litt ekstra ned i stolen under de herlige scenene.

Jeg er fortsatt ikke helt enig i alle Oscar-statuettene Hugo tok med seg hjem, men til gjengjeld er akademiets utdelinger veldig irrelevant i om en film er god eller ikke. Hugo er en herlig stykke film som passer for hele familien og om du er interessert i filmhistorie vil den nok falle ekstra godt i smak.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s