The Artist er et tafatt mesterverk

At en Fransk sort/hvit-stumfilm skulle bli en Oscar-favoritt i 2012, er noe jeg hadde dømt uhørt for bare noen måneder siden. Det er et interessant medium, men har så å si vært utdødd siden 1920-tallet. Med The Artist, har Michel Hazanavicius gitt oss noe unikt og forfriskende, som dessverre ikke gir oss noe meningsfylt.

Det er da en perfekt film for akademiet og den vil uten tvil stjele priser fra andre filmer, som i min subjektive mening fortjener det mer enn The Artist. Det den da fortjener er å bli husket for sin sjarm, ideologi og skuespillerprestasjoner.

Ett sjarmerende plott

The Artist tar plass rett før lydfilmen kom til Hollywood, og vi følger den sjarmerende, George Valentin (Jean Dujardin), som er en favoritt i stumfilm-bransjen. Når bransjen da går fra stum til talkies, klarer ikke Valentine overgangen og er fast bestemt på at stumfilmen er det oppriktige mediet. Det gjør ikke Peppy Miller (Bérénice Benjo), en søt og selvstendig jente, som ble introdusert til bransjen gjennom Valentine.

Nesten hele verden omfavner den nye teknologien, og Peppy Miller suser til toppen, mens George Valentin forsvinner i skyggen av sin egen identitet. Det er et ironisk historiekonsept, som fungerer godt på overflaten, men kunne tjent stort på å gå litt utenfor de moderne konvensjonene.

Kjærligheten mellom Valentin og Miller er veldig platt og kjedelig og filmens historie er antiklimatisk i flere tilfeller. Nesten for å presse inn noe smakløs humor.

Dette er mye grunnet skuespillerprestasjonene til Jean Dujardin og Bérénice Bejo at filmen er minneverdig, da de holder store deler av den. Noe som nesten er essensielt i dette formatet, og om du tar en titt på andre stumfilmer er det ikke tvil om at skuespillerne hadde mye tyngde på sine skuldre. Dujardin klarer å utstråle en sjarm ulikt noe annet, men han bringer også frem andre følelser på fabelaktig vis. Han skaper en ekte manns mann i sin karakter og fortjener virkelig den oppmerksomheten han har fått, om ikke resten av filmen gjør det.

Bérénice Bejo er også minneverdig, og er kanskje den som best treer inn i det klassiske formatet. Hun har et ansikt og et kroppsspråk som ville glid rett inn i tidenes beste stumfilmer og hun klarer virkelig å gjøre karakteren til noe eget.

Som en sort/hvit film i 2012 er det også relevant å se på bildekvaliteten. Jeg forventet, og håpte på litt filmatisk skitt, men jeg så veldig lite til dette. Det eneste er de korte tekstplakatene som kommer opp i ny og ne, for å formidle det dem sier i situasjoner hvor uttrykk og mimikk ikke kan. Disse pausene er aldri forstyrrende og heldigvis ikke over- eller underbrukt.

Filmen er uten tvil forfriskende og sjarmerende, men det holder ikke mål når den ikke tørr å utforske sitt eget potensiale. Jean Dujardin og Bérénice Bejo er praktfull og uten dem ville nok filmen falt ifra hverandre veldig fort, men fortsatt blitt nominert til flere Oscar-priser. Den er et klissete kyss rettet i den retning, men kan også fungere som kinokos.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s