Fantastisk iransk karakterskildring i Nader og Simin – Et brudd

På overflaten er Nader og Simin – er brudd en skildring av en skilsmisse og hva som følger den, men i sin helhet er den en sterk analyse om religionsbarrierer, sosialrealisme og klasseskiller i Iran. Filmen er en flott skildring av alt dette, pluss mer, og er ikke bare interessant å se rent filmatisk, men også pedagogisk.

Asghar Farhadi – og iransk film generelt – er et ganske nytt konsept for meg. Disse har alltid lagt i bakgrunnen av min interesse og bare fungert som en introduksjon til en spennende kultur fra tid til annen, men aldri gjort stort for filmfanatikeren i meg. Derfor var jeg skeptisk ovenfor Nader og Simin – et brudd, men når jeg fant en billig Blu-ray-versjon tok jeg meg i det og bestilte den. Når den da ankom i posten tok det noen uker før den endelig ble sett. Hovedsakelig grunnet dens lange spilletid, men i svarte hvor kraftig min skepsis ble smelt i grusen.

Perfekt eksempel på visuell klasseskille

Perfekt eksempel på visuell klasseskille

Filmen hadde nesten eksklusiv ros og med en Gullbjørn og to skuespillerpriser fra Berlin under beltet fryktet jeg at filmens kvaliteter ville forsvinne under mine høyre forventinger. Dette gjorde de ikke. Ikke bare klarer Peyman Moadi, Leila Hatami, Sareh Bayat og Shahab Hosseini å levere noen troverdige karakterskildringer i de forskjellige situasjonene, men med et solid kameraarbeid av Mahmoud Kalari og en god regihånd fra Farhadi blir hendelsene ekte og autentisk.

Ifølge filmens synopsis er det skilsmissen mellom Nader og Simin som er «hovedattraksjonen» i dette hendelsesforløpet. Etter de går ifra hverandre sitter Nader igjen i leiligheten sammen med sin datter og Alzheimer-syke far. Etter noe forvirring og en overopphetet diskusjon mellom Nader og hans husholderske blir en annen historie en stor del av filmens forløp. Her blir det en lang og uutholdelig kamp mellom Nader, husholderen og hennes mann. Jeg vil unngå å fortelle for mye om hva som skjer, men jeg vil fortelle hvorfor det er verdt å få med seg.

Farhadi bruker sin solide regimetode til å fremstille klasseskiller og andre Iran-relevante problemer så autentisk at filmen fengsler deg. En scene som skiller seg ut er når husholdersken må ringe sin religiøse veileder når hun må bytte klær på den Alzheimer-syke faren, dette fordi hun ikke ønsker å synde. Slike scener er sterke og nesten absurd å se i norsk-sammenheng, men er en normal hverdag for dem.

Leila Hatami som Simin

Leila Hatami som Simin

Det finnes mange slike eksempler og det er veldig interessant å se hvordan Farhadi fremstiller klasseskiller og personer med makt. Her bruker han noen klassiske metoder, men har også sin egen unike stil over det hele. Jeg tror også at denne filmen ikke ville ha lyktes om det ikke var iransk-regi, da Farhadi, i min mening, klarer å ligge frem alle disse hendelsene uten å direkte dømme noen av sine karakterer for valgene de tar.

Nader og Simin – et brudd er absolutt ikke for alle, spesielt ikke for dem som ønsker actionfylt underholdning på en lørdagskveld. Den er en dyp karakterskildring som jeg sjeldent har sett like og det faktum at Farhadi er så ærlig i alt som legges frem gjør filmen mye bedre enn så mange andre som har gjort noe lignende før. Om du ikke ser denne for underholdning, er det absolutt ikke så dumt å se den i pedagogisk sammenheng. Dette er noe jeg er litt opptatt av, hvordan en film kan brukes i studiesammenheng og Nader og Simin – et brudd burde bli tatt opp i RLE-timene på ungdomsskolen.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s