Melankoli og incest-fantasier i Shame

Da Steve McQueen kom med sin spillefilm-debut i 2008 sjokkerte han hele verden. Hunger var en skremmende-realistisk og nær skildring av de Irske sultestreikene, hvor Michael Fassbender også gjorde sitt store gjennombrudd. Nå, omtrent fire år senere, er duoen tilbake for å nok engang slå pusten ut av seeren, og få hver og en av oss til å revurdere sine innerste ideologer ovenfor forskjellige temaer.

En film kan gå dypt innpå en person, men også være et tafatt makkverk. De kan uttrykke voldsom kraft eller banal vold og fortsatt være dårlig utført. Men, i Shame er så å si alt perfeksjonert til det ytterste. Steve McQueen klarer nok engang å gå skremmende nær det som skjer og gjøre mye av det, nesten uutholdelig grusom: Hvor mannens fotoarbeid er et kunstverk i seg selv.

Filmens innslag er verdt kinobilletten i seg selv. I en slags porno-montage forsterket av et ypperlig lydspor får vi ser Michael Fassbenders nakne kropp og sex uten lidenskap, men heller som et livsnødvendig ritual. Derfor er ikke Shame en unnskyldning for å se på nakne mennesker, tvert imot. Shame er en voldsom opplevelse som uten tvil vil sitte igjen hos meg i mange uker, om ikke måneder. Derfor kommer denne teksten så sent.

Brandon (Michael Fassbender) ser ut som en vanlig arbeidsnarkoman fra New York. Han er stilfullt kledd i vinterens siste kolleksjon og gjør som sine kolleger på kveldstid, fester. I en steril og ryddig leilighet får vi se Brandon uten sin ytre fasade; en mann som sliter med sexavhengighet. En eksemplarisk presentasjon av Michael Fassbender gjør det hele til en grusomt sterk opplevelse fra første innstilling. Når lidelsen presser Brandon dypere inn i depresjon og lyst, blir også tematikken skremmende mørk og intens.

Søsteren (Carey Mulligan) hans fungerer også som en forsterker av mannens intense lyst etter seksuell tilfredsstillelse og ga meg uten tvil en overhengende fare for incest. Hennes emosjonelle følelser står på vidt gap og blir presset opp i ansiktet på Brandon, som igjennom filmen uttrykker mer og mer aggresjon ovenfor henne. Jeg har hørt mange klage på at Steve McQueen ikke gir oss nok karakterskildring og taper derfor stort på filmens potensiale, og selv om anklagen kanskje er sann er jeg uenig i at den skader.

Fordi filmen ga oss nok informasjon til å skape egne tolkninger og teorier utav det som skjedde på overflaten, noe som gjorde de underliggende elementene ekstra spennende å utforske. Er det en skrekk-historie mellom de to, har Brandon tapt sin sjanse til et normalt liv og hvordan var det egentlig denne filmen sluttet. Den er alltid åpen for egen tolkning, uten at det blir frustrerende eller tafatt som i mange andre filmer hvor det heller skaper hull og lite inspirasjon til videre utvikling.

Som i Hunger gir McQueen meg en følelse av at jeg bare observerer ekte hendelser, hos ekte mennesker i en ekte og levende by. I lange tagninger blir filmen løftet av solide skuespillerpresentasjoner og en myldrende Mise-Én-Scene, som også blir en del av filmens voksne tematikk. Når jeg sitter her å skriver denne teksten er det ikke tvil om at Shame er analytikerens film, som gjør at jeg gleder meg til neste gang jeg skal se den, noe som ikke blir lenge til.

Spennende lesestoff hvor tidligere sexavhengige snakker om Shame her.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s