Flashback: Hunger (2008)

Steve McQueen slår oss i magen med sin debut-film Hunger, hvor Michael Fassbender portretterer det Irske IRA-medlemmet som «fikk en nasjon ned på kne og en verden til å lytte». Dette er grusomt, stygt, forferdelig og usedvanlig bra komponert.

I forbindelse med Shames kommende kinopremiere førstkommende fredag oppsøkte jeg McQueens debut-film for tredje gang og fant den fremdeles like sjokkerende. Både tematisk og filmatisk. Filmen kaster oss inn i den Irske sultestreiken fra tidlig 80-tallet og fokuserer sterkt på den unge mannen, Bobby Sands (Michael Fassbender) som gir alt for sin sak, bokstavelig talt. Vi følger de Irske fangene fra «blanket og no wash»-protesten til den lange sultestreiken som tok mange liv. En historie mange kanskje kjenner fra historiebøkene i skolen, men den noe sensurerte versjonen som strømmer igjennom læreren klarer ikke å avbilde hendelsene like godt som det filmen gjør.

McQueen er ikke redd for å skape kontrovers blant kritikere og kinogjengere i Hunger. Han avbilder hver minste detalj av de to protestene i filmens plott. Ufyselige glattceller, kald nakenhet og sterk fysisk vold preger den første akten av filmen med en skremmende bra presisjon. Ingenting blir direkte smakløst til tross for at så å si alt vi ser er uspiselig. På grunn av troverdig skuespill og utrolig kinematografi, ser den fysiske volden ekte ut. Nakenheten fremstilles mørk og dyster på en måte som få andre regissører klarer å skape. I de siste minuttene av filmen, blir vi også vitne til hvordan en menneskekropp sakte men sikkert slår av funksjon for funksjon om den ikke får næring. Dette er en intens opplevelse for publikum, og det blir nesten slik at empati blir til frykt og frykt til tomhet hvor folk, ifølge rykter, ikke alle klarer å se ferdig filmen. Forståelig nok.

Det sier også litt om skuespillet og filmens Mise-en scène (iscenesettelse) når en 20 minutters lang dialog filmet fra én vinkel ikke bare er akseptabel, men også interessant. Michael Fassbender og Rory Mullen spiller av og på hverandre som et femstjerners teaterstykke på Her Majesty’s Theatre i London. Bare Gasper Noés Irreversible slipper unna med så lange innstillinger, men Hunger stråler kanskje enda mer enn nevnte film.

Dette er ikke en film for den som ønsker lett underholdning på en lørdagskveld. Og til tross for sitt filmatiske geniverk er ikke filmen lett å se for filmentusiaster heller. Dette er en svært melankolsk, men opplysende fortelling som ville vært vanskelig å se uten Steve McQueens regi og Michael Fassbenders presentasjon.

Jeg vil også si meg enig med de som mener at dette er en film som godt kunne blitt brukt pedagogisk på ungdom/videregående skoler. Jeg er forøvrig ikke helt enig i at den kan vises «til tross for sin grusomhet», jeg vil heller si; Nettopp på grunn av den avbildete grusomheten er filmen et godt redskap for læring. Det er forøvrig lurt med en nokså stor advarsel til dem som har dårlig mage.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s