Omtale: The Girl with the Dragon Tattoo

Regissøren David Fincher vil alltid ha en spesiell plass i mitt liv. Mannen har en unik og skremmende evne til å gi liv til ekte ondskap i sine filmer, hvor mye av det kommer fra mannens obsesjon for detaljer. I 2009 kom det da en veldig annerledes film fra Fincher, nemlig The Social Network, også kjent som «facebook-filmen» blant de mindre filminteresserte. Har ga Fincher oss nærmest et biografisk mesterverk av Mark Zuckerberg, som startet den verdensomfattende nettjenesten, Facebook. Grunnen til at den filmen lyktes, ikke bare blant kritikere og ved Oscar-utdelingen var det velskrevne manuset fra Aaron Sorkin. Fincher bygde rett og slett en villa på en solid grunnmur skapt av Sorkin.

Nå er store deler av The Social Network-laget tilbake, med en bok til film adaptasjon. The Girl with the Dragon Tattoo er basert på den første boken i Stieg Larssons bestselgende trilogi, Millenium. Konseptet er straks mer interessant og intimt til Finchers filmhistorie, men når Sverige presterte å produsere en filmtrilogi basert på samme bøker og gjorde det godt, er det veldig mye vekt på Finchers skuldre, til tross for at det ikke er en remake av Menn som hater kvinner, som mange i Norden liker å tro. Fincher har da aldri lagt skjul på at han har sett den Svenske versjonen og likt den, som er en kommentar mange andre regissører som blir pinnet som «remake-regissører» ikke liker å utale, til tross for at alle vet de har gjort det.

Jeg skal da ikke legge skjul på at når jeg betalte dyre dommer for å se David Fincher sin versjon av adaptasjonen i desember hadde jeg enda ikke sett ferdig den Svenske filmen. Ikke misforstå, jeg likte absolutt den første timen jeg hadde sett, men det er ingen tvil om at svenskene trenger et kurs i hvordan en film av slik lengde bør oppføre seg dramaturgisk. Lengden på filmen var rett og slett alt for merkbar, noe som aldri er en god ting. Under kinobesøket var det en totalkontrast, jeg ble overrasket når filmen presenterte sitt sluttbilde.

Rooney Mara som Lisbeth Salander

Rooney Mara som Lisbeth Salander

Nå har jeg sett begge versjonene, men til tross har jeg valgt og ikke sammenligne dem alt for mye i denne teksten av ulike grunner. Hovedsakelig fordi den svenske versjonen er respektabel for det den er, men kan ikke måle seg med Finchers versjon.

Jeg kjenner ikke Steig Larssons bok i det hele, men det inntrykket jeg har fått ifra begge versjonene er at historien er ganske rett frem og forutsigbar, nesten litt for mye i Finchers. Det som gjør fortellingen spesiell og god er de to hovedkarakterene som står i sentrum, Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. Samt noen andre bi-karakterer og historiens underliggende budskap om psykiske problemer a la det vi ser hos Lisbeth.

Historien er vel, i sin enkleste form, et mord-mysterium. En ung pike forsvinner fra en liten familieeid øy i Sverige og nå 40 år etter blir den «tidligere» journalisten Mikael Blomkvist hyret til å finne hennes morder. Etter hvert som mysteriet blir dypere søker Blomkvist hjelp fra en dyktig hacker, Lisbeth Salander. Hennes unike stil og spesielle personlighet kommer jeg innpå senere. Enkelt og greit er avsløringen i mord-mysteriet veldig generisk og forutsigbart, men når alt kommer til alt er det mer å hente fra historien, spesielt i plottet til Finchers film.

I Finchers versjon er det diskutabelt ikke lagt 100% vekt på mord-mysteriet, men heller karakterene vi møter i den. Jeg vil si dette er en veldig positiv metode å forklare historien på og jeg belønner virkelig dette plottet over det i den svenske.

Daniel Craig i det kalde Sverige

Daniel Craig i det kalde Sverige

Lisbeth Salander er uten tvil en karakter med mye bagasje for å si det veldig pent. Hun har vokst opp under statens arm og beskyttelse siden hun var tolv år gammel, av grunner som er morsomt å oppdage selv. Når hun da blir tildelt en ny verge i starten av filmen går livet fra å være tøft til et rent og dypt helvete. Den ekle og grusomme mannen som tar over, vet hvordan en kan dra utnytte av mennesker, på de mest forferdelige måter, når man kontrollerer alt ved dem. Han tar seksuell utnytte av Lisbeth ved flere anledninger og begge er like ubehagelig utført av Fincher.

Det er på mange måter disse to voldtektsscenene som virkelig setter Fincher sin signatur i The Girl with the Dragon Tattoo. Den første scenen har et så ubehagelig lyddesign at jeg virkelig grøsset i kinosalen og den andre scenen er så vel gjennomført ved regi, lyddesign og ikke minst presentasjonen til Rooney Marahttp://www.imdb.com/name/nm1913734/ som Lisbeth. Det er også de små detaljene Fincher alltid elsker å legge ved som skaper grusomheten i, spesielt anal-voldtekten. Den lille kondomen som blir åpnet, puten i mellom Lisbeth og voldtektsmannen i hevnscenen og Rooney Maras fantastiske kroppsspråk gjør det nesten uutholdelig.

For det er virkelig Rooney Mara i rollen som den gotiske bi-seksuelle hackeren som stjeler showet i Finchers versjon. Mange tvilte på den uskyldige jenta som folk bare kjente fra The Social Network (ekskjæresten til Zuckerberg), men hun tvinger virkelig alle til å spise sine egne ord. Rooney Mara har en ubeskrivelig kontroll over rollen, uten at det virker som om det er et skuespill. Noe Rapace ikke helt klarte i sin tolkning av karakteren, til tross for at hun også var formidabel. Som jeg nevnte i avsnittet over har Mara et fantastisk kroppsspråk som virkelig legger til noe i karakteren. De kulerunde øynene og det fleksible ansiktet blir til tider overskygget over hvor mye hun klarer å si med kroppsspråket uten å overspille det. Hevnscenen er nok et eksempel, hvor hun sitter seg på huk i et hjørne mens filmsnutten spilles, herlig på en grusom måte.

Lisbeth Salanders dragetatovering

Lisbeth Salanders dragetatovering

Jeg ble også veldig overrasket over Daniel Craig som skuespiller, da han ikke har imponert stort utenfor sine roller i James Bond (og kanskje Layer Cake). Craigs tolkning på den middelaldrene journalisten som står fast i problemer opp til skuldrene er veldig bra og spesielt den desperate siden av karakteren var ekstremt mye bedre gjennomført her enn i den svenske.

Det er da veldig viktig at skuespillet var mer solid her enn i den svenske, da Fincher tydeligvis har lagt stort fokus på deres, nesten romantiske forhold. Sex-scenen dem imellom er formidabel og den første sekvensen etter der er herlig å se på. Og det siste vi ser i filmen er så hjerteskårende i Finchers versjon at jeg nesten gikk deprimert ut av salen på Lisbets vegne. Hele sluttsekvensen var i seg selv mye bedre her, da vi får se hvordan og hva Lisbeth faktisk gjorde med parykk og lipgloss i sann Fincher-stil, montage.

De mange bi-karakterene i denne versjonen er veldig ubalansert på kvalitetsskalaen i forhold til den svenske versjonen. Noen av dem, Skarsgård og Plummer gir solide presentasjoner, mens jeg følte Fincher og Steven Zaillian skapte noen problemer for de andre. En liten observasjon som ikke ødelegger noe for filmens helhet.

Når vi snakker om Skarsgård var også tortur-scenen i kjeller rett oppi Finchers hjørne, hvor det er tydelig at han har lekt seg litt sadistisk. Når Martin Vanger starter opp sangen Sail Away av Enya er det virkelig et nostalgi spark til American Psycho, som er en veldig god ting.

En av grunnene til at den musikk-sekvensen var så effektiv var bruken av musikk igjennom resten av filmen, det var nemlig veldig fraværende. Sett bort ifra det rendyrkete helvetehyllende lydsporet fra Trent Reznor og Atticus Ross selvsagt. Som i The Social Network klarer disse to å skape noe som presser deg opp av stolen og nærmest ødelegge nervesystemet ditt. Musikken er til tider veldig lik den vi hørte i The Social Network, men det Reznor og Ross gjør nytt er solid gull og det de repeterer er uknuselig diamant. Også vignetten/introen hvor Trent Reznor og Karen Os versjon av Led Zeppelins Immigrant Song er effektfull og minner sterkt om noe vi kunne sett i en James Bond-film, men denne var av en helt annen stander.

Når alt kommer til alt er The Girl with the Dragon Tattoo i min mening et mesterverk fra en mesterlig regissør. Det er ingen tvil om at denne filmen ikke vil trekke veldig mange Nordiske mennesker som ikke er spesielt filminteresserte av åpenbare grunner. Noe jeg kan respektere og om ikke det var Finchers navn som var knyttet til filmen ville nok jeg styrt unna. The Girl with the Dragon Tattoo er absolutt en av årets beste filmer og tar lett å presser bort Menn som hater kvinner fra min filmsamling i fremtiden. Dette er klassefilm fra David Fincher.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s