Årets beste filmer (2011) – Topp 20

Blant dem jeg snakker med, som har en sterk interesse for film, har alle vært enig; 2011 har vært et fint film år. Selvsagt har vi sett noen pompøse filmer som sklir rett inn i popkorn-kulturen, blant annet Fast Five og ikke minst Transformers 3: Dark of the Moon. Sistnevnte er ikke annet enn en skamløs overdrivelse av eksplosiver og lekre damer. Mange vil nok diskutere Sucker Punch inn under samme definisjon, men jeg liker det Zack Snyder presterer, både i nevnte film og 300. Det er noe stilfullt og kreativt over dem. Vi har også sett en del skuffelser, spesielt innen komedie-sjangeren.

Det er uansett de ikke-kommersielle indiefilmene som virkelig har stjålet showet og gjort det stort i årets løp. Jeg har valgt å la filmer fra filmfestivaler ta en plass på min liste, til tross for at de ikke har blitt distribuert eller kommet på norsk kino.

I sann tradisjon ble det servert en hel del filmer fra fjoråret (Amerikansk lansering) de første månedene av dette. Mange av dem var Oscar-nominerte/vinnere. Blant dem var det siste verket til mirakelmannen Darren Aronofsky, Black Swan. Fortellingen om naturfanatikeren Aaron Ralston i en nervepirrende Danny Boyle-film og ikke minst konstaterte Jennifer Lawrence at hun fortjener sin plass i filmindustrien, da hun portretterte en hjerteskårene ungjente i Winter’s Bone.

For meg er det alltid vanskelig å lage slike lister, spesielt å finne en rekkefølge jeg kan si meg fornøyd med. Det er også noen filmer jeg enda ikke har fått sett, som den overraskende kritikerroste filmen, Nader og Simin – Et brudd, The Tree of Life og den norske komedien, Arme Riddere.

20: A Dangerous Method
19: Source Code
18: The Adventures of Tintin (Omtale)
17: Winter’s Bone (Omtale)
16: The Last Circus(Omtale)
15: Hodejegerne
14: 127 Hours
13: Womb
12: X-Men: First Class
11: Sleeping Beauty

Da jeg for litt siden så Gasper Noés, Irreversible satt jeg igjen sjokkert. Den Memento-esk stilen, hvor handlingen blir fortalt gjennom 13 perfekte sekvenser i diskontinuerlig rekkefølge er strålende film. Om Enter the Void er en like provokativ eller vel-regissert film trengs ikke å diskuteres engang, den er langt ifra, men filmen er likevel en strålende og pervers hyllest til Noés navn.

Rise of the Planet of the Apes er et bevis på at en film kan være skrekkelig bra, til tross for en grusom tittel. Ja, jeg styrte lenge unna Rise of the Planet of the Apes til tross for at jeg er en stor fan av de andre filmene, grunnet dens tittel. Jeg trodde ved første, andre og tredje øyekast at dette ville bli en pompøs eksplosiv melking av serien, men herregud hvor feil jeg tok.

Riktignok er de raske actionsekvensene virkelig bra regissert, men det er forholdet mellom Francos karakter og apen Caeser (Andy Serkis) som kommer tett innpå filmfanatikeren i meg. Dette er nok den første filmen i serien hvor jeg virkelig har følt meg knyttet til apene og til tross for at alle viste hvordan det ville ende klarte de å holde spenningen oppe til siste sekvens.

Den kontroversielle Lars Von Trier er tilbake, med en film som på utsiden er litt mildere enn det jeg har sett fra ham før, men som på innsiden er provokativ, intens, rørende og dramatisk. Filmens anslag er uten tvil det beste fra hele året og resten av filmen er en fantastisk opplevelse, som virkelig byr på enestående fotografi. Den melankolske (no pun intended) stilen som alltid presser på filmen gjør deg trist, selv i fine stunder, men overraskende nok er dette ikke en direkte dårlig opplevelse, men heller en unik og tankevekkende en.

Ewan McGregor, Christopher Plummer og den vakre og talentfulle jenta fra Frankrike, Mélanie Laurent; Hva mer trenger man for å skape en romantisk film? Overraskende nok Mike Mills, som mitt forhold til var veldig anstrengt. Dette er langt ifra en typisk kjærlighet/drama-film, hvor utfallet er åpenbart fra første scene og alt imellom er som kopiert fra en annen.

Christopher Plummer spiller en gammel enkemann som kommer ut av skapet og ønsker å utforske den nye siden av kjærligheten sin. Uten å gå for mye inn på filmens plott er forholdet mellom faren og sønnen (McGregor) utrolig spennende å følge med på, og når McGregors karakter møter den vakre jenta, Laurent blir det ekstra rørende og intimt til mitt hjerte. En virkelig herlig og fin film.


Les omtalen

Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg kjøpte Blue Valentine kun for kjekkasen Ryan Gosling. Det jeg da fikk var en hjerterørende «kjærlighets»fortelling om hvordan et perfekt par sakte men sikkert sklir ifra hverandre. Gosling gir oss en strålende presentasjon sammen med Michelle Williams, som begge hadde en utrolig dynamisk kjemi.


Les omtalen

Carnage var en av de mange filmene jeg fikk sett under årets filmfestival i Bergen. Roman Polanskis siste film tok et teaterstykke som i seg selv var kritikerrost og forbedret det på filmlerretet. Til tross for Polanskis mesterlige regi-hånd er det ikke til å unngå å takke rollelisten for en strålende presentasjon. Dette er en voksen og herlig (mørk?) komedie som virkelig skinner.

Black Swan var en av de mange eksemplariske filmene vi fikk se i starten av januar til mars. Disse månedene inneholdt alt fra store Oscar-favoritter til mindre publikumsfavoritter. For Black Swan å skille seg ut av den mengden med klasse-film er noe unikt. Darren Aronofsky gir oss en skremmende psykologisk thriller som Natalie Portman velfortjent ble belønnet med en Oscar for.

Den underliggende tonen av uhyrlig psykisk lidelse var noe Aronofsky mestret, mens han heller bommet LITT med dialogen. De få problemene filmen da har blir overskygget av de formidable sidene, som virkelig plasserer filmen høyt på listen.


Les omtalen

Da jeg gikk inn i David Finchers siste film, The Girl with the Dragon Tattoo var det udiskutabelt med blandede følelser. Fjorårets The Social Network konstaterte at Fincher fortsatt kan levere noe av det beste på markedet og kanskje overgå sine egne, Se7en og Zodiac. En annen faktor som spilte inn var selvsagt den svenske filmen, Menn som hater kvinner (2009) som er basert på samme bok fra Stieg Larsson. En film jeg aldri hadde fullført, men respekterte til en vis grad.

David Finchers versjon av fortellingen er enkelt og greit renskåret perfeksjon. Den solide dramaturgien, det formidable lydsporet fra Oscar-vinnende Trent Reznor og Atticus Ross og ikke minst presentasjonen til Rooney Mara som Lisbeth Salander. Jeg hadde ALDRI sett for meg at bi-rollen i The Social Network og Youth in Revolt kunne slå pusten direkte ut av meg for å så holde den tirrende foran ansiktet mitt i to timer. Mara tok Rapace (som er en veldig flink skuespiller) og ødela hennes versjon av den gothiske, bi-seksuelle hackeren.

Les omtalen

Sean Durkins debut–film er et perfekt eksempel på hvordan psykologiske thrillere skal fungere. Den underliggende spenningen vi blir servert gjennom filmen er noe som selv en filmregissør med ti års erfaring lengter etter å lage og Durkin leverte. Også søsteren til de mye omdiskuterte Olson-tvillingene debuterte i film her (teknisk sett) og hun har udiskutabelt en god karriere foran seg.

John Hawkes, som i fjor/i år strålte i Winter’s Bone, gjør en strålende jobb som den skremmende og dominerende lederen av en kult. Om ikke Winter’s Bone gjorde ham stor i industrien BØR Martha Marcy May Marlene gjøre dette, til tross for at dette er en film Oscar-gjengen mest sannsynlig vil overse.

Les omtalen

Da jeg gikk for å se Drive på førpremieren under BIFF (Bergens internasjonale film festival) var spenningen på topp. Nicolas Winding Refn var for meg en helt normal regissør som sto på sidelinjen med mange andre middelmådige filmskapere, men nå er det vanskelig å sette ord på min respekt for ham (Jeg har også gått tilbake å sett alt jeg ikke hadde sett, gode filmer). Ryan Gosling leverer en bunnsolid rolle som den «stumme ridder», som på dagtid kjører biler for film og blir omgjort til en «getaway»-sjåfør når månelyset skinner.

Alt fra presentasjonen til Gosling og Muligan til den unike neo-noir-stilen som blir amplifisert av et strålende lydspor er perfeksjon. Dialogen, eller mangelen på den, er noe spesielt Gosling behersker med overbevisende styrke og hans personlighet i de første aktene av filmen er herlig kontrast fra det vi ser i de siste. Drive er uten tvil en av dette tiårets beste filmer og fortjener virkelig all kudos den får. Dette er nok også en film Oscar-gjengen ikke vil gi store oppmerksomheten, noe som er veldig trist.
_________________________________________________________________________________________________

HVA ER DINE FAVORITTER? SI DET I KOMMENTARFELTET.

One thought on “Årets beste filmer (2011) – Topp 20

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s