Omtale: The Thing (2011)

Som en stor fan av John Carpenters 1982-versjon av The Thing var skepsisen stor da jeg gikk inn i denne 2011-versjonen. Det er da morsomt at mange, meg inkludert, gir Heijningen Jr. store problemer for å lage en The Thing-remake. Når det faktisk er Carpenters-versjon som er en remake av 51-versjonen, The Thing from Another World.

Til tross for at jeg satt på den kunnskapen og hadde sett både 51- og 82-versjonen var jeg sikker på at dette ville bli en dårlig remake skjult under Prequel-fasaden. Ved mange aspekter er dette veldig sant, men jeg skal ikke ta for mye ifra Heijningen Jr som klarte å skape en verdig, men ikke skremmende, forhistorie for klassikeren.

Følg malen til originalen

Jeg går rett på sak å sier at det The Thing (2011) sitt største problem er det faktum at den er ytterst lite original. Hele dramaturgien prøver å følge den Carpenter satt på plass for over 20 år siden, men den klarer aldri å kapitalisere på sitt potensiale.

Den viser oss skrekkslagne scener i miserabelt CGI, uten at det har noe effekt på publikum i salen sett bort ifra enkle «Jump Scares». Carpenter og Nyby fokuserte begge på å innføre en fabelaktig og ubeskrivelig stemning i sine tolkninger av fortellingen, og det skaper en mye sterke frykt enn noe annet. Årets versjon er bare en skygge av skrekk om man skal sammenligne den med de to andre, men kanskje det blir urettferdig da film var generelt bedre på den tiden.

Jeg forventet nok litt for mye av denne filmen, mest fordi den ble sagt å være en verdig hyllest til Carpenters versjon. Dette er ekstremt store ord og jeg burde nok ikke presset bort skepsisen så kraftig som jeg gjorde, men til tross for sine dårlige og skuffende sider er The Thing (2011) ikke noe jeg ville ha kastet i søppelkassen med The Collector og The Ring 2.

Drep dem alle i traileren

Sett bort ifra det problemet at trailerne for filmen avslører alt for dem som ikke har sett Carpenters versjon, er det mange gode scener å hente fra denne. Igjen, de fokuserer mer på grotesk-faktoren enn de burde, men det skaper også en egen identitet for filmen. De aller fleste av dem, nei, ALEE var ekstremt forutsigbar men klarte å holde underholdningen oppe på ren og skjær blodbad. Spesielt Trond Espen Seim-scenen var noe som moret meg og mine venner i salen.

Måten de introduserte «tingen» på er også en skam, nærmest en synd for alle de som har dedikert en spesiell plass i hjertet for The Thing-universet. Det er som alt annet i filmen, actionpreget, uinspirerende og langt ifra stemningsettende.

Den horrible CGI-effekten er også en sterk demper på hele opplevelsen. Spesielt i en scene er det nesten så du har lyst å bare gå ut av salen, slå noen i ansiktet og bare rive det opp for å se noe som minner om realisme. Det er da ikke alle blodige scener dette skjer, men i de aller fleste.

Jeg er veldig usikker på om jeg skal prise lyd designet eller brenne det til grunn. Det er mulig det var Bergen Kino som hadde noen tekniske problemer under akkurat den visningen, men hver gang «tingen» dukket opp var det lett å tenke på negler på en tavle som barnelatter. Jeg vil ikke si det var dårlig, men heller ekstremt overgjort. Det er selvsagt en mulighet for at stabilisatoren på kinoen ikke gjorde jobben sin riktig, men det var en skrekkelig opplevelse.

Nordmenn som ikke er nordmenn

Det er ikke en hemmelighet at The Thing (2011) trekker mange mennesker, kun grunnet den norske rollelisten. Vel, om det er grunnen kan dere nok styre unna å heller se Trolljegern. Ingen av dem er direkte dårlig, men ingen av dem presterer skrekkfaktoren på korrekt måte heller. Kun Trond Espen Seim og Jørgen Langhelle klarte å gi oss noe virkelig troverdig i få scener. Sistnevnte klarte også å få oss til å le under en scene som minnet sterkt om blodtesten fra Carpenters versjon. Ja, jeg begynte hovedsaklig å le fordi filmen prøvde å kopiere en slik fantastisk scene.

Jeg skal også innrømme at jeg ble en smule skuffet over den vakre Mary Elizabeth Winstead, som ikke klarte å bringe så mye emosjonelt inn i filmens atmosfære, til tross for at hun prøvde tappert.

Konklusjon:

Det er vanskelig å gi filmer som The Thing (2011) en rettferdig bedømmelse, ettersom det den har å leve opp til er som gull og rubiner og filmfanatikere. Jeg overanalyserer nok den litt for mye, når jeg forventer at Winstead skal levere noe like godt som Kurt Russel, eller at stemningen skal være like effektiv og skremmende som den var i de andre filmene.

Uansett om den ikke klarte å leve opp til navnet sitt, er det en «skrekkfilm» som byr på en smule akseptabel underholdning og er langt ifra en veldig dårlig film om man ser på den som en hvilken som helst annen. For Carpenter/Nyby fans er nok dette noe å styre unna, men for alle andre som leter etter litt hjernedød action-skrekk passer det perfekt nå som mørket legger seg.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s