BIFF 2011: Carnage

I Roman Polanskis siste film er det menneskets «siviliserte» livsstil som står i sentrum av et fabelaktig kammerspill med en rolleliste sendt fra filmindustriens Gud; Cristoph Waltz, Jodie Foster, Kate Winslet og John C. Reily. Slike kammerspill er ofte risikabelt å begi seg ut på, spesielt når manuset er basert på et prisvinnende teaterstykke. Er det en mann som virkelig er verdig en slik utfordring, er det Roman Polanski.

Det var på søndag formiddag jeg og en hel kinosal ble prydet av Polanskis mesterverk, og jeg vil igjen takke BIFF-publikumet for en god stemning både før, under og etter filmen. Som i Conan O’Brien Can’t Stop var det alltid en trillende og munter latter i salen som virkelig tilførte en følelse av ærefrykt og stolthet til filmens ytre sjarm.

FRA RASJONELL OG ETISK TIL RASENDE OG EGOISTISK

Som i alle kammerspill-kategoriserte filmer er det karakterene som står i sentrum. I Carnage er det ikke bare en erfaren og flink regissør som frembringer kvaliteten, men også den fantastiske rollelisten, bestående av Christoph Waltz, Jodie Foster, Kate Winslet og John C. Reily, som alle har en meget akseptabel historie i industrien.

Splittede allianser sent i filmen

Splittede allianser sent i filmen

I Carnage blir vi plasert i en leilighet i sentrum av New York, hvor to ektepar prøver å løse en konflikt mellom deres sønner, ved bruk av rasjonelle og siviliserte diskusjoner. Dette går hovedsakelig fint en liten stund, før det ekte mennesket presses frem i hver av dem; Det egoistiske, selvsentrerende og underholdende mennesket. Overgangen blir tydeligere for hver gang utviklingen tar et steg videre mot det mørke abyss som er provokativ vold og hete diskusjoner.

Parene består av Christoph Waltz og Kate Winslet på den ene siden og John C. Reily og Jodie Foster på den andre. Disse skuespiller-duoene klarer virkelig å gi oss noe troverdig fra start til slutt, men det er først når alliansene brister og nye blir skapt de virkelig store presentasjonene begynner. Spesielt Waltz og Reily gjorde det godt ilag, men den som virkelig imponerte og stjal showet var Contagion-aktuelle Kate Winslet. Hun holdt masken igjennom hver eneste innstilling hun var en del av og jeg ønsker ikke å kaste Jodie Foster under bussen, men hun presenterte nok svakest av dem alle. Noe som, igjen, ikke betyr at hun var dårlig, bare at alle andre gjorde en suveren jobb.

Kate Winslet og Christoph Waltz låner badet etter en uheldig hendelse

Kate Winslet og Christoph Waltz låner badet etter en uheldig hendelse

Det filmen virkelig ønsker å formidle (i mitt hode) er det faktum at foreldre, eller voksende generelt er bare forvokste unger. Det er vanskelig for meg å virkelig relatere til noen av karakterene, da jeg nettopp fylte 17, men jeg føler uansett at jeg kan lese en situasjon og gi en akseptabel analyse av hva som egentlig skjer. I Carnage er det tydelig at ingen av karakterene virkelig liker situasjonen helt ifra andre sekvens, men hver av dem prøver å holde diskusjonen på et sivilisert og rolig nivå. Men senere i filmen blir det så smertefullt tydelig at ingen av dem virkelig kverulerer for ungene sin skyld, men for sin egen. Hver av dem er egoistisk og selvsentrerende og ingen ønsker å ta feil. De viker til og med helt bort ifra den essensielle delen av møte, som er ungene, men begynner å diskutere livsstiler og yrkesvalg, sivilstatus og sosial intelligens.

Dette skaper en veldig interessant dynamikk i filmen, som jeg sjeldent ser utenfor Polanski-filmer, men det er spesielt sterkt i Carnage. Mulig fordi jeg var veldig ung og uerfaren da jeg så hans tidligere verker, så jeg skal ikke holde det imot noen av dem. Uansett er det ikke noe tvil om at Carnage er et suverent kammerspill. Den har sine mindre problemer rent kinematografisk, men jeg vil virkelig gi respekt til akt-overgangene i filmen, som alle var veldig godt utført. For hver gang Waltz og Winslets karakterer er på vei ut, er det ikke bare en endring i dialog og diskusjon, men også i allianser.

En ting jeg likte spesielt godt med Waltz karakter var mobiltelefonen som alltid ringer. Dette skapte pinlige avbrudd i diskusjonen og fremhevet den tunge og lukkede stemningen parene i mellom, senere karakterene i mellom. Mobilen er også noe annet som kan brukes for å referere til foreldres umodenhet, hvor Waltz alltid ble oppslukt av den når det vibrerte i jakkelommen. Som et barn med leketøy. Det at Waltz og Winslets karakter er gjester som sitter med yttertøy skaper også den følelsen av at de bare kan forlate diskusjonen når som helst, noe som blir lekt med en hel del i filmens progresjon.

På tvers av kjønn var det nok Waltz og Foster som virkelig leverte, da de er de største kontrastene i hele filmen. Waltz ønsker virkelig ikke noe med saken å gjøre, og bryr seg ikke særlig om moralske og etiske regler. Foster derimot lever etter uskrevne normer og jobber konstant for å følge de reglene samfunnet sitter for oss mennesker. Dette skaper mange interessante og urelaterte diskusjoner, selv tidlig i filmen.

KONKLUSJON:

Carnage er uten tvil et fantastisk eksempel på hva Roman Polanski har å by på i denne overfylte industrien. Og om han får muligheten til å jobbe med en slik fantastisk gjeng, er det ikke langt ifra gull i form av video vi blir servert. Jeg har hørt mange klage på filmens avslutning, hvor mange følte de manglet en ekstra scene etter «fade to black», men jeg personlig syntes det var en fantastisk moro måte å avslutte filmen på og jeg ville vært skuffet om den endte som mange kanskje ønsker.

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s