BIFF 2011: Conan O’Brien Can’t Stop

Conan O’Brien Can’t Stop fungerte som min første dokumentarvisning på BIFF 2011. Uten for mye kunnskap om selve dokumentaren var jeg usikker på om denne ville svinge over til den mørke og triste siden av Conan når han sto uten «The Tonight Show» i syv måneder, men det viste seg at COCO virkelig ikke kan slutte, å være hysterisk morsom.

Igjen var stemningen på topp, og med en slik hysterisk karakter person i sentrum av det hele skapte det en atmosfærisk opplevelse i kinosalen. Vi lo og klappet i harmoni igjennom hele opplevelsen, og da rulleteksten kom sto så å si hver eneste person igjen til skjermen ble svart. Det er sjeldent vi ser slikt, spesielt at hele salen står oppreist og følger med på de siste sekundene av den herlige opplevelsen.

MIN KRITISKE SANS I TVIL

Jeg har aldri vært spesielt flink til å virkelig anmelde dokumentarfilm, eller portrettfilm som dette egentlig er. Så om dere leter etter en ultra-analytisk tekst som bringer frem alt som er essensielt ved filmen og mer, er dette ikke den beste plassen å lese. På årets BIFF 2011 var det ikke overraskende en debatt om akkurat dette; filmkritikeres syn på dokumentarfilmer og om de er egnet til å virkelig gi seerne et godt innblikk i filmen.

Uansett om jeg er egnet eller ikke, kan jeg, med hånden på hjertet, si at Conan O’Brien Can’t Stop er en ekstremt underholdende dokumentar som har gjort én ting klinkende klart; Conan ble født for den Amerikanske underholdningsbransjen.

Det var først når Conan tapte i TV-duellen med Leno at denne dokumentarfilmen ble satt i produksjonsfasen. Derfor er det veldig overraskende å se hvor positiv og livlig Conan var igjennom (nesten) hele filmen. Det er engasjerende og inspirerende å se hvor godt han holdt seg etter den triste hendelsen. Han nevner fra tid til annen at han blir rasende på seg selv og sin tidligere TV-kanal, men det er lite fremvist her.

Conan gjorde det totalt motsatte av det som er forventet i slike situasjoner, han reiste seg ifra sofaen og startet et live-show kalt, The Legally Prohibited from Being Funny on Television Tour. En klingene tittel, så absolutt. Det var ikke ett kjedelig eller uinteressant sekund i denne filmen, om det var herlige vitser på scenen eller korte og frekke kommentarer bak scenen.

Det er først nå jeg virkelig har forstått hvor høyt Conan plasserer seg selv. Han sammenlignet seg selv med Anne Frank og mange flere (blant annet Gandhi og Mozart om jeg ikke husker feil). Han ble også sammenlignet med Hitler, grunnet sin fantastiske sceneoppvisninger som fenget hele publikumet foran han.

Det er ingen tvil om at Conan har et snev av selv ironi, og det er kanon å se han diskutere med kameramenn eller assistenter bak scenen. Han er selvsagt ikke bare en kjepphøy drittsekk, men også en hjertevarm og god person. Til tross for at han ble utslitt av de utallige konsertene han gjorde over hele Amerika, tok han seg alltid tid til å møte fansen etterpå. Men et smil i møte, og rasende utsagn når de ikke hørte på.

Conan og gjengen presenterte også mange egenkomponerte sanger, som alle var like herlig. Når rulleteksten kom fikk vi også høre Conan synge to lisenssanger som var utført på en morsom og god måte. Alt i alt var dette en herlig opplevelse, som skal sees igjen og bør oppleves av alle som liker Conan.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s