Flashback: Lost in Translation

Spennende kulturdifferanse, herlige karakterer og kinematografi uten like.

Året er 2003 og Amerika har nok engang entret Irak, romfergen Columbia eksploderte og Arnold Schwarzenegger ble valgt til ordfører. Til tross for alle disse «historiske» hendelsene er det én ting jeg husker bedre enn noe annet, og det er filmen Lost in Translation.

Forrige fredag bestemte jeg meg for å se den igjen, og la Sofia Coppolas mesterverk vaske bort alle mine bekymringer på nytt. Jeg ble overrasket over hvor eksemplarisk denne filmen faktisk var. I 2003 var jeg en ung gutt på 9 år, og har nok av den grunn ikke sett hva som faktisk befinner seg under filmens vakre ytre; spennende kulturdifferanse, herlige karakterer og kinematografi uten like.

Den vakre, og den gang fabelaktige, Scarlett Johansson.

Kulturdifferansen er absolutt en stor del av filmens kreasjon, og den er ypperlig. Jeg snakker ikke kun om opplevelsen av Tokyo, men også den ekstreme kontrasten mellom de Amerikanske karakterene og de japanske bi-rollene. Heis-scenen er et godt eksempel, her ser vi at Bill Murrays karakter strekke seg som en skyskraper i forhold til resten av karakterene i heisen. Slike kontrastscener finnes det mange av i denne filmen, og det er alltid moro å se.

Inneholder filmen stereotyper? Ja, så absolutt, men det er også en del av sjarmen, og ulikt mange andre filmer som bruker stereotyper er dette vel uført. Det er tydelig at det ikke er rasisme, som filmen har blitt anklagd for av et par engelske medier. Disse skribentene har enkelt og greit oversett filmens budskap.

For min del er det nemlig forholdet mellom Bill og Scarletts karakterer som er det beste med hele filmen. Mest fordi manuset er så velskrevet som det er, men også fordi de klarer å skape en vakker dynamikk seg imellom. Denne type prestasjon er noe jeg virkelig savner i den Scarlett Johansson vi ser i Iron Man og andre filmer idag.

Scarletts karakter er en ung (og naiv) nygift jente, som føler seg oversett og tom. Bill er en skuespiller, som nå gjør reklame filmer, og familieforholdet brister mer og mer for hvert sekund som går. Derfor får de en slags «connection» og relasjon i den forvirrende og ukjente kulturen de ferierer.

En annen ting som virkelig fremhever denne spennende kulturen er musikken som blir brukt. Her kommer det nok en kontrast inn i bildet, og en særdeles rar en også. Musikken som blir lagt over sekvenser og klipp er typisk Japansk, mens det som blir sunget av karakterer i filmen er kjente og klassiske Amerikanske sanger. En morsom vri på musikk implantasjonen.

Også kamerautsnitt og lydbildet er veldig vakkert, og det skaper virkelig en stemning i filmen. Overraskende nok klarte de også å holde en balanse ved baklys og dybde midt i Tokyo-gatene, noe som er sjeldent å se, spesielt i moderne filmer.

Lost in Translation er alt i alt en fantastisk herlig og koselig film som virkelig fortjener mer anerkjennelse enn det den faktisk har. Ikke at filmen er ukjent, men mange vil nok ikke gi den et annet blikk etter romantikken og kulturdifferansen blir nevnt for dem. Scarlett Johansson leverer definitivt sin beste rolle noen sinne i denne filmen, og jeg savner virkelig en slik innlevelse og troverdighet fra denne vakre skuespillerinnen, som nå er blitt kun det, et vakkert fjes i filmene sine.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s