Flashback: The Thing (1982)

Da jeg på nytt besøkte John Carpenters mesterverk fra 1982, gikk det klart opp for meg at vi absolutt ikke trenger spesial effekter, actionhelter, eller eksplosiver for å skape en ekte skrekkfilm.

Det begynner å bli noen år siden sist jeg så The Thing og selv da, fikk jeg aldri sett den ferdig. Om det var min mor eller far som fort slo av TV’en da Kurt Russell sto klar med flammekaster og TNT husker jeg ikke, men det bilde er fortsatt inngravert i hjernen min.

Så det var herlig, etter så mange år med utsettelser og unødvendige forsinkelser og få nok engang sitte seg ned med The Thing og la seg skremme på godt gammelt vis. Grunnen til at jeg valgte dette tidspunktet er selvsagt den kommende remaken / prologen som er premiereklar senere i år.

Bare selve konseptet i The Thing er rett og slett genialt, og på den tiden mindre brukt; ”En liten gruppe med sosialt ubekvemme mennesker befinner seg på Antarktis, og radioen er selvsagt ikke operativ. Vi blir da introdusert til et norsk helikopter som tilsynelatende jakter på en hund, hvor de til slutt ender opp med å ty til granater og raserianfall.

Når nordmannen, med eksplosiver og våpen, kommer for nært Kurt Russell og gjengen blir han møtt med en kule. Hunden forsvinner inn i bygget og helvete er snart klart til å bryte løs. Etter noen minutter med karakterutvikling og historie oppbygging er det skrekkelig klart at ikke alt eller alle, er som det ser ut til.

En utenom jordisk organisme som kan ta form av hvilken som helst levende skapning er løs på Antarktis og selv den minst trolige kan være et livsfarlig monster i kamuflasje. Dette er en av aspektene ved filmen som gjør den verdig å bli kalt et mesterverk, men også musikken, kamerabruket og ikke minst spesial effektene burde bli belønnet kraftig.

Ikke bare fungerer alt skinnende perfekt i lag, men musikken i seg selv kan gi hvem som helst frysninger bare ved tanken. Til tider var det nettopp nevnte musikk som virkelig realiserte redselen i meg, spesielt når karakterer føltes fanget og alene, eller rett før en uunngåelig død.

Når du ser tilbake på filmer fra 80-tallet er det en hel del med filmer som leverte godt på spesial effektene, som; Star Wars: Episode V, Aliens og Indiana Jones, men personlig er det nettopp Rob Bottin (Fight Club, Seven) som kom best ut av det tiåret. Ikke bare klarte han å skape noe troverdig utav en utenom jordisk skapning, men han klarte også å fremme følelser i det. Jeg sitter faktisk uten ord til å beskrive hvor godt denne jobben er utført.
Jeg kan også nevne at Kurt Russell, som jeg alltid har likt til en vis grad, gjorde en utmerket jobb i denne filmen. Sammen med Keith David og Wilford Brimley var det en perfekt kjemi blant alle karakterene, som passet utmerket i en slik situasjon.

Konklusjon:
The Thing (1982) fra John Carpenter er rett og slett et mesterverk, selv til den dag i dag. Mange vil nok gå inn i denne filmen å ikke se hvorfor den er så elsket som den er, og tenke at den absolutt ikke fortjener så mye positiv kritikk, men da vil jeg be dem om å se den igjen og virkelig åpne opp for kunst.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s