Omtale: Limitless

Jeg har med vilje unngått de utallige omtalene av Limitless som har dukket opp etter filmen først kom på kino. Alt for å unngå unødvendige avsløringer som kan ødelegge for opplevelsen. Nå har jeg endelig fått sett den, og jeg til tross for at skuffelsen var der, var den minimal.

I Limitless blir vi introdusert for en litt over gjennomsnittet sløv forfatter, som lider av skrivesperre. Uten å få et eneste ord ned på papiret har han ingen annen inntekt enn den hans kjæreste gir han, noe som resulterer i at han blir singel tidlig i filmen. Når alt ser ut til å falle ned rundt Eddie (forfatteren) møter han på sin eks svogerbror som tilbyr han en liten linselignende pille, som visst nok skal gi deg tilgang til de regjerende 80 prosentdelene av hjernen som ellers er uttilgjengelig for oss.

Først blir boken ferdig, så får han seg noen intime stunder med forskjellige jenter, men dette er bare småplukk. Når alt du noen gang har sett, opplevd, hørt og gjort blir systematisk arkivert i hjernen din, er det mye potensial å hente. Så etter en stund befinner Eddie seg midt oppi forskjellige aksekamper, som tjener ham flere millioner dollar, gir han uttalige jobbtilbud og tiltrekker oppmerksomhet fra uhyggelige personer.

Etter en stund blir filmen omgjort fra en koselig ”Jeg kan gjøre hva jeg vil, fordi jeg er smartest film” til en thriller. Denne endringen er veldig god, til tross for at lengden ble litt stiv etter en stund. Noe som heldigvis ble reddet av en fantastisk slutt.

Visuelt sett er filmen et mesterverk som virkelig gjør en god jobb med det psykedeliske. Når pillens magi slår til endres den triste fasaden til det stikk motsatte. Alt er lyst og åpenbart, ikke bare for Eddie men for oss i publikum. Det er rett og slett vanskelig å beskrive hvor godt alt er gjort, med spesialeffekter, designvalg og spesielt kamerautsnittene.

Klippingen er også helt eksemplarisk, spesielt i en del av filmen hvor vi blir servert 18 timer (fra filmens perspektiv) på bare noen minutter. Her får vi se en slåsskamp i undergrunnen, flere fester, og mye annet. Men måten alt dette var slått sammen på er nesten utrolig, og mange de tekniske aspektene ved filmen kan mine veldig om Fight Club.

Musikken er jo også en del av det tekniske, og denne delen er minst like eksemplarisk. Måten musikken faktisk gir deg følelsen av å være dopet og svevende er fantastisk, spesielt når dette, igjen, er klippet så godt.
Bradley Cooper klarer også å levere på et høyt nivå, noe som overrasket meg litt. Det finnes jo noen likheter mellom denne rollen, og den han er kjent for (Hangover), men her er det ikke bare lek og moro. Robert Di Niro var dessverre ikke så god uten Cooper, men dialogen dem i mellom av magisk.

Konklusjon:

Dette er absolutt en film som kan bli sett på som en klassiker, på lik linje med Fight Club og muligens en mer seriøs versjon av Fear and Loathing in Las Vegas. Det eneste negative var at, som pillen, forsvant magien etter en stund, men slutten gjorde heldigvis opp for dette. Limitless er en film jeg anbefaler til alle, om du kun liker komedier eller thriller-filmer.

Advertisements

Kommenter her

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s